Misforstått mattefag

Er matte det faget som er dårligst formidlet? Professor i matematikk Robert H. Lewis mener det. I en artikkel publisert på web skriver han blant annet:

The great misconception about mathematics -- and it stifles and thwarts more students than any other single thing -- is the notion that mathematics is about formulas and cranking out computations. It is the unconsciously held delusion that mathematics is a set of rules and formulas that have been worked out by God knows who for God knows why, and the student's duty is to memorize all this stuff. Such students seem to feel that sometime in the future their boss will walk into the office and demand "Quick, what's the quadratic formula?" Or, "Hurry, I need to know the derivative of 3x^2 - 6x +1." There are no such employers... Mathematics is not about answers, it's about processes.

Artikkelen - som er verdt å lese i sin helhet - har hittil blitt lest 135.000 ganger og er gjenstand for omfattende diskusjon på nettet.

Norsk skole og høyskole - ihvertfall slil jeg kjenner dem - er akkurat der Lewis beskriver: Matematikk blir ikke formidlet som gøy eller vakkert, men begrunnes heller ut i fra nytte i fremtidig yrkesliv. Jeg har tidligere lenket til en inspirerende presentasjon av Tom Lindstrøm ved matematisk institutt v/UiO som også tar opp disse temaene.

I 2001 kom boka Innumeracy: Mathematical Illiteracy and Its Consequences, som viste hvordan folk flest (inkl. journalister og andre som "burde visst bedre") mangler de mest grunnleggende matematiske ferdigheter. I verste fall er situasjonen enda verre enn som så: At vi også mangler grunnleggende forståelse av hva matematikk er og dens betydning for "de myke sidene" av vår kultur og sivilisasjon.

En klokskapens stemme

Det er lett å avvise Dalai Lama som naiv, fordi hans budskap rett og slett er menneskers lykke som individer og som samfunn. Litt som politimester Bastian. Men Dalai Lama er ikke naiv. Han har viet sitt liv til å forstå verden rundt seg, og har brukt sin lynende intelligens til å utforme et budskap om nestekjærlighet basert på hard realisme og kompromissvilje. Utgangspunktet hans er  menneskenes indre liv og mentale prosesser, snarere enn mer ytre ting som vi alle er vant til å fokusere på. Da blir også perspektivet og konklusjonene anderledes. Hans sekularistiske budskap basert på egen religion er enestående og oppsiktsvekkende (se under). 

Nedenfor er noen sitater fra en tale han holdt i forrigårs, i forbindelse med åpningen av en konferanse om vitenskap i Sikkim, India (noe redigert av meg). Jeg tar med hensikt med lange sitater, fordi dette er tema som trenger refleksjon, ikke 10-sekunders telegram-budskap.

Om viktigheten av mer fokus på menneskenes "indre liv" og følelser:

At the "academy" level - knowledge level - modern science about the "external" things is highly developed, really remarkable. Yet, about inner science, about the human mind, about inner peace or mental stability, everybody has experience, but very little knowledge. Very little knowledge about how important this is and how to develop inner peace and mental stability. Eastern philosophy, particularly India's tradition, has a lot of material about emotion, about mind, about how to shape a positive mind. For thousands of years they have practiced the mind. 

Om vitenskap, etikk, sekularisme og utdanning:

I practice Buddhism. I do 4-5 hours meditation/prayer per day. But I am sceptical about the power of blessing and prayer. I recently told a meeting in Hiroshima, at the final day with a big gathering, including Nobel laureates and other important people: "World peace cannot come through prayer, it must come through action."  Another example: Recently the Chief Minister of Bihar state told me that he expects his state to do well now with Buddhas blessing.  I told him: "Buddhas blessing is nice, but it must go through the Chief Minister's hand. Your progress won't happen due to some lamas carrying around some incense. You must work hard."

The 20th century was a really marvelous century in terms of science and technology, but a lot of the technology also became destructive, for instance nuclear weapons and neutron bombs. These achievements, instead of bringing more happiness brought more fear, more destruction. In the 20th century, according to some historians, over 200 million people were killed by violence. The concept of war has been there for thousands of years, but the destruction used to be limited because the destructive power was limited. I think that those people who invented these sciences and technologies never intended to bring more suffering, more fear on humanity. But that is what happened. That clearly shows that if we just leave science and technology on its own. I am not very sure whether they will really bring happiness or fear.  I think that due to this factor, at the end of the 20th century the top scientists began to feel the importance of the human mind and certain human emotions. Because of their really subtle research into the brain - and neural system (they really reach a very high level) - they now begin to pay more attention to the emotions, to the mind. That is the "academy level". On another level, more and more people are saying: We need moral ethics.

In the religious field also, due to lack of moral ethics, religion is becoming an instrument of exploitation. Sadly, this has also happened in the Buddhist community. Some dirty things have been happening. Usually when I talk to people, they say "dirty politics". .My view is that politics is a very important -  another instrument to serve people, to serve community, to serve country.  It is necessary. There is nothing dirty about politics, but because politicians lack moral principle "politics" becomes "dirty politics". 

Similarly, if someone like me in monk's robes thinks only about money or name, then religion becomes "dirty religion". The same in the economy and even with scientists. Science can also become "dirty science".  Everywhere there is corruption now, almost like a universal disease. Just killing a few people - the death sentence - is not the answer. We must build moral ethics based on the realisation of human value.  Thinking people everywhere are realising that we have a problem due to lack of inner strength, moral ethics. 

There are different views about how to promote these moral ethics. Some of my friends - Muslim, Christian, Buddhist - have great reservations when I talk about secular ethics.  They say that secularism is something a bit negative towards religion.  Many believers think that any moral ethics must be based on religious faith. The late pope John Paul came from Poland, and so had similar experience as me [political repression]. We had a very close brotherhood.  One time I boldly asked him whether moral ethics should be based on religious faith or not.  He didn't answer, but his lieutenant answered that any moral ethics must be based on religious faith.  My point is: Everybody agrees that moral ethics is necessary. If moral ethics must be based on religion, then the problem arises - which religion?  Which faith? Look at India - there are so many different religions in this country, very difficult.  Therefore, all these great scholars - Gandhi etc - decided when they created the constitution that India must be based on secularism. So secularism does not mean disrespect of religion, but rather respect for all religions equally. This is really wonderful. Also, there must be a secular way to promote ethics.  From my point of view, any ethics must be based on a sense of concern for others' well-being. If you have a geniune sense of concern for others' well-being, there is no opportunity to harm others. There is no room to cheat. There is no room for exploitation.  And as long as you have a concern for others' well-being, you can be open, transparent, truthful. That really brings trust. Trust is the basis of friendship. We are social animals. We need cooperation. For that we need genuine friendship. For that we need trust. In order to develop trust, you should be honest. Transparent. Then the inner strength comes, and self-confidence. 

So religious faith is not necessary.  We can use our common sense, use our common experience. More warmheartedness is beneficial to achieve healthy individual, healthy family, even healthy body. Ultimately, world peace, greater equality, reduced difference between rich and poor - at a global level and at a national level - are ultimately related to inner moral ethics.  If we require moral ethics to be pursued through religious faith, then there is more complication. 

Education in moral ethics is for one's own benefit, one's own happy life. Everybody is selfish. So if people realise that this warmheartedness is of immense benefit to oneself and one's own family, then they will pay more attention to these things.  If we say that you should practice compassion because Buddha loves compassion, or because Jesus Christ loves compassion, then many people say "I don't care!". But if you say compassion is important for your own health, for your own happy day and night, then people pay attention.

I am Buddhist, I respect Buddha, as do all other sorts of religious leaders. I think they showed us a certain method to promote these things, but frankly speaking more or less failed. Of course some individuals have benefited. But humanity as a whole, nearly seven billion people... I don't think so. Now we need a secular way to promote this - not through lama, not through teacher, not through saint, but through education.  That we can do. Using these materials, of which the most important part is scientific findings. 

So that is why - to bring happy humanity, happy society, happy individual - moral ethics are important. But the way to promote it is not through religion, but through the secular way based on scientific research.

Tilpasset opplæring - er det reelt?

I boka "Same Thing Over and Over" slakter Frederick M. Hess begrepet "tilpasset opplæring" som en fiksjon. Han skriver:

Differentiated instruction ... is a pleasant enough sentiment that ultimately requires teachers to simultaneously instruct a variety of students, with various needs and varying levels of achievement, in a single classroom.  While laudable in theory, the problem is that such reforms set unrealistic expectations for what most teachers will be able to do.  In the case of differentiated instruction, the disconnect between expectations and reality may unwittingly reduce teacher effectiveness while making it more difficult to attract and retain enough quality educators.

Dette er en alvorlig påstand, for den utfordrer kanskje den viktigste grunnpilaren i det norske skolesystemet. Stor var derfor overraskelsen da jeg fant at Utdanningsdirektoratets egen artikkelsamling om tilpasset opplæring er minst like kritisk:

... oppfatninga og tolkinga av omgrepet [er] slett ikkje så eintydig – noko som kanskje først og fremst skuldast at omgrepet er politisk – og ikkje fagleg – skapt.

og kosten blir sterkere:

Når ein undersøker kva som faktisk går føre seg i skolen, viser det seg at opplæringa slett ikkje alltid er så tilpassa, slik fleire forskings- og evalueringsrapportar dei siste åra peiker på... Praksis i klasseromma har ført til at elevar blir underytarar, iflg. ein OECD-rapport om Noreg (Mortimore, 2004). Det var eit fråvær av læringstrykk i  norske klasserom hevdar rapporten ”a culture where children are underchallenged”. I andre rapportar (Bachmann & Haug, 2006a; Dale  & Wærness, 2006; Nordahl, 2005) blir det vidare vist til at variasjonen i undervisninga er liten, elevane mistrivst, dei har lite motivasjon, og lite læring skjer. Dei store undersøkingane  av elevane sine faglege prestasjonar som PIRLS, TIMMS og PISA, viser dessutan at  norske elevar slit med å konsentrere seg i fleire fag.  Med andre ord har ikkje elevar i norsk skole lært så mykje som dei kunne – med tanke  på deira læringspotensiale. 

Det finst altså inga enkel oppskrift på korleis ein kan sikre tilpassa opplæring. Omgrepet sin abstrakte definisjon og det politiske innhaldet kan forklare noko av den usikkerheita som rår i skolane. Men kanskje har vi i iveren etter å finne gode løysningar på korleis vi skal gjennomføre den tilpassa opplæringa i praksis, også mista fokus på læring. 

Dette stemmer godt med de opplysningene jeg gravde frem fra Elevundersøkelsen i høst om at nesten hver tredje elev faller av undervisningen fordi den er på feil nivå for dem.

Vi har hatt "tilpasset opplæring" i den norske skolen siden 1970-tallet. Den gang jeg selv kjedet meg gjennom skoletimene sa man: ”Pedagogisk praksis for tilpasset opplæring kan ikke foreskrives, men må skapes, av pedagoger som gjennom søking etter den blir autonome og profesjonelle.” (Kirke- og undervisningsdepartementet, 1983).

I år 2010 har man tydeligvis ikke kommet så mye lenger, og barna får fortsatt ikke utnyttet sitt læringspotensial. Da må en ihvertfall stille spørsmålet: Er fortsatt satsing på "tilpasset opplæring" egentlig et ideologisk og politisk motivert eksperiment med våre barns skolegang og fremtid?

Hva kan man gjøre?

• Fortsette å prøve å få tilpasset opplæring til å fungere i klasser (dette ser ut til å være hensikten med artikkelsamlingen sitatene over er hentet fra)
• Redusere klassestørrelsen til et nivå der læreren virkelig har tid til å tilpasse til hver elev. Basert på det jeg har funnet om effekt av klassestørrelse snakker vi ikke her om å gå fra 13,1 lærere pr. klasse til 12,0, men kanskje ned til 4 eller 5. Dette er ikke gjennomførbart, da det ville kreve over 100.000 nye lærere over natten og over 100 milliarder kroner til ekstra lærerlønninger, for ikke å snakke om nye skolebygg. Som artikkelsamlingen sier: "Tilpassa opplæring blir oppfatta nærast som ein juridisk rett som alle elevar har. Det fører til eit unisont krav om meir ressursar, fordi det er uråd å tenkje seg at ein skal kunne individualisere på denne måten innanfor dei rammene som i dag eksisterer." (Ref. også mitt innlegg i Dagbladet 18/12-10)
• Øke bruken av "forsering", det vil si at elever som går raskt frem i et fag rykker opp til klassetrinnet over i det faget. Dette er et godt dokumentert, effektivt virkemiddel, som likevel ikke brukes i særlig grad i dag. Dette skyldes at skolene ikke samkjører timeplanene på forskjellige trinn. 
• Innføre nivådifferensierte grupper i hver skole, slik det for eksempel ble foreslått i en rapport som Regjeringen fikk laget nylig (og skjøt ned straks de fikk konklusjonene)

Feil ressursbruk (mitt innlegg i Dagbladet)

Mitt innlegg i Dagbladet i dag (kun papir-utgaven):

Regjeringen har varslet en økning i antall lærere gjennom en såkalt ”ressursnorm”. Det høres kanskje fint ut, men det er en svært dårlig idé.

Vi behøver en kraftig investering i våre lærere, men vi må sette kvalitet fremfor kvantitet. Selv om det finnes mange dyktige lærere i Norge er nivået altfor ujevnt. Yrket er ikke attraktivt nok. Minimumskravene for opptak på lærerutdanningen for grunnskolen er skarve 3 i norsk og matte. Alle som søker (og møter kravene) kommer inn.

En kraftig satsing må til. Først og fremst må vi øke lønn og status i læreryrket. Det må innføres omfattende coaching-ordninger for nyutdannede, og bedre etterutdanning. Mer av lærernes tid må frigjøres til undervisning, for eksempel ved at man av-byråkratiserer hverdagen og ansetter støttepersonell for oppgaver som ikke krever lærerens pedagogiske ekspertise. En slik satsing vil koste mye penger.

Mesteparten av pengene i den norske skolen går til personalet. Skal vi for eksempel øke lønn med 30%, vil totalregningen øke med omtrent 24% (gigantiske 16 milliarder kroner). Mange vil spørre om det er riktig å fortsette å øke kostnadene i skolen. Til og med i Armenia gjør elevene det bedre enn norske barn på internasjonale prøver, selv om Norge bruker 5 ganger mer penger på skolen (kjøpekraftjustert). Skolesystemet vårt er helt på grensen til å være så dyrt at det ikke er bærekraftig på lang sikt, når oljepengene på statsbudsjettet begynner å minke. Likevel er det klart at lærerkvaliteten må opp, og det blir ikke gratis.

Sannsynligvis er den rette oppskriften å øke budsjettene en del, men også ta en gradvis reduksjon i antall lærere – hovedsakelig gjennom naturlig avgang. Armenia har forbedret sine resultater kraftig de siste årene, samtidig som de har redusert antallet lærere med nesten 40%. Dette stemmer med skoleforskningen, som ikke gir særlig støtte til at flere lærere gir bedre læringsresultater.

Regjerningen ønsker likevel å lovfeste nettopp en økning i antall lærere. Slik vil de bruke opp penger som trengs til å løfte lærerkvaliteten, og kvalitetsproblemet vil bare øke. Regjeringen kjører denne saken etter press fra fagforeningen, som kun kan få flere medlemmer hvis det blir flere lærere.

Dette forslaget må stoppes. I stedet må det komme en handlekraftig plan for å investere i de lærerne vi allerede har.

Video-intro til de beste PISA-landene

OECD har lagt ut 20-minutters videoer fra fire forskjellige land/områder som har utmerket seg på PISA-testene (Shanghai, Ontario, Finland og Polen). Veldig severdig og inspirerende! (Bare unngå de oppstyltede intro-videoene fra OECD-ledelsen).

Kynisk verdispill?

Skoleelever er morgendagens velgere.  Skal de fostres på solidaritet, likhet og kollektivt ansvar? Eller kanskje heller frihet og individets muligheter og verdi?

Handler mye av den skolepolitiske debatten egentlig om valget i 2023 og 2051?

PISA gir ikke hele bildet

PISA er ikke nok til å fastslå hvor godt et skolesystem funker.

"Velkommen etter", sier de som synes PISA får en alt for stor plass i skoledebatten. De har lenge pekt på at PISA ikke sier noe om viktige egenskaper vi ønsker å dyrke frem hos elevene. Utdanningsforbundets temanotat om PISA påpeker for eksempel at: "PISA  måler ikke elevenes evne til samarbeid, fleksibilitet, omstillingsevne, kreativitet og empati." (s. 12). Personlig er jeg helt enig med Utdanningsforbundet i at dette er svært viktige egenskaper for elevene, både som mennesker og som fremtidige arbeidstakere.

I praksis betyr dette at skolesystem i to land som skårer likt på PISA kan være av forskjellig kvalitet, fordi det er forskjell på elevenes utvikling langs dimensjoner PISA ikke måler.

Det finnes to grunner til å trekke frem denne kritikken av PISA, en god og en dårlig:

Den gode grunnen er å peke på hvordan vi kan komplettere bildet PISA (og nasjonale prøver) gir, slik at vi kan få oversikt over den totale kvaliteten som leveres av vårt skolesystem. Elevenes utvikling av de egenskapene som ikke fanges opp av eksisterende målinger må vi skaffe oss informasjon om på andre måter. Arbeidet med dette vil være verdifullt i seg selv, for det vil bevisstgjøre både systemet selv og omverdenen om disse aspektene av skolens målsetninger.

Den dårlige grunnen til å kritisere PISA som "ikke komplett" er derimot når man egentlig ikke ønsker at kvalitet skal måles i det hele tatt. Da fremstilles kvalitet gjerne noe som kun kan forståes av lærere (og da etter kriteriet "vi gjenkjenner det når vi ser det"). Dette er humbug. Hvis en ikke engang klarer å definere kvalitetskriterier som kan gjenkjennes systematisk (dvs. måles), så er man over i mystikken og religionens sfære. Vi skal "tro" på skolen og pedagogene, og ikke stille spørsmål ved ting som overgår vår fatteevne.

Det er imidlertid en viktig ting til å si om PISA-kriteriene vs. samarbeid/kreativitet/fleksibilitet: De er ikke likestilte. Hva vil vi helst ha:

• En ingeniør som skårer høyt på matte og naturfag, men er lite kreativ?
  eller
• En ingeniør som skårer lavt på matte og naturfag, men er meget kreativ?

Med andre ord: Gode PISA-resultater er grunnleggende. De øvrige egenskapene er "multiplikatorer", som blir spesielt verdifulle i et skolesystem som er sterkt på basiskunnskaper. 

Til syvende og sist er det nok ganske utenkelig at et skolesystem skulle være blant verdens beste totalt sett, uten at dette gav seg utslag i topp PISA-resultater.  Selv om PISA ikke måler alt, kan vi ikke stikke hodet i sanden å innbilde oss at skolesystemet vårt akkurat nå er i verdensklasse.

Hva hvis vi kunne måle 100% av lærers prestasjon?

Hvis det fantes et magisk "lærerometer" som fanget opp helt eksakt hvor bra en lærer virkelig presterer - ville noen vært i mot å bruke det da?

Tror ikke det.

Det er heller ikke det debatten om resultatmåling går på. Motstanden skyldes at vi ikke vet hvordan vi skal måle. De forskjellige målemetodene har blitt kritisert for å være skjønnsbaserte, for å ikke ta hensyn til elevenes utgangspunkt for læring er forskjellig, og for ikke å fange opp alt elevene lærer. Kritikken er relevant, og det er svært utfordrende å måle noe så komplekst som prestasjoner i et klasserom med 28 elever og et mylder av hensyn og læringsmål.

Men likevel: Hva ville konsekvensene være dersom vi på magisk vis klarte å utvikle det perfekte måleverktøy for lærers prestasjoner? Jeg har spunnet på den tanken, og ble overrasket over hvor store konsekvensene ville blitt:

For det første ville prestasjonslønn for lærere måtte bli ukontroversielt. Dagens lønnssystem, basert på læreransiennitet og utdanning, er begrunnet med at erfarne og velutdannede lærere er mest effektive, samt  likebehandling. Men ansiennitet og utdanning blir bare her mål på forventet prestasjon, som en erstatning for at man ikke kan måle faktisk prestasjon. Og vårt hypotetiske, perfekte måleverktøy behandler alle likt.

For det andre ville læreryrket bli langt mer attraktivt for Norges dyktigste, og tilfanget av de beste ville øke kraftig til lærerutdanning og lærergjerningen. Å forvente anerkjennelse for sine faktiske prestasjoner er en sentral motivasjon for idealistiske, ambisiøse og talentrike personer. At lønnsutsikter er også viktig for yrkesvalg kan Utdanningsforbundet bekrefte.

For det tredje ville et antall lærere forlate skolen. Det finnes elendige leger, advokater, ingeniører, økonomer osv. (min personlige erfaring). Det finnes utvilsomt elendige lærere også. Ingen ville vel akseptere at en lærer som er dokumentert elendig skulle undervise våre barn.

For det fjerde ville det bli en stor tautrekking om hvor de beste lærerne skal jobbe. Alle skolene ville jo ønske seg de beste. Og hvor ville de ende? Sannsynligvis der de ønsket det selv, basert på f.eks. lønn, arbeidsmiljø og geografi (og utenfor læreryrket, dersom pakken ikke er konkurransedyktig). Med mindre lønn ble satt ved sentral diktat ville lønnsnivået bli presset oppover for de beste, og lønnsforskjellene lærerne imellom ville øke dramatisk.

For det femte ville det bli et vanvittig press på de skolene der de beste lærerne jobber. Folk flytter dit skolen er best, om de kan. Siden man må bo i skolekretsen, så ville boligprisene utelukke de med dårlig råd fra de beste skolene. Dette ville aktualisere debatten om fritt skolevalg, slik at alle får like muligheter til å gå på de beste skolene.

Dette er bare starten på en lang liste konsekvenser av noe så enkelt som teknologi. Det er lett å se at noen vil ønske seg dette (barna/foreldrene, lærerne som er trygge på egne ferdigheter, politikere som liker en utvikling i tråd med listen over). Det er tilsvarende lett å se hvem som vil være imot (lærere som er middels eller dårligere, rektorer som foretrekker å ikke håndtere vanskelige personalsaker, politikere som ikke liker konkurransebaserte arenaer).

Mye tyder på at bedre måleverktøy er på trappene. Bill Gates' stiftelse har puttet rundt to milliarder kroner i et lærerkvalitet-prosjekt som blant annet skal utvikle slike verktøy. Noen liker det, andre hevder at det vil ødelegge utdanningssystemet. Eksplosive saker er det ihvertfall.

PISA 2009: Hurra! men...

Alle som brenner for den norske skolen bør glede seg over PISA-resultatene som ble presentert i dag. Der trenden var negativ 2000-2006, har vi nå fått et kraftig oppsving. Forbedringen i lesing er såpass kraftig at hvis den skulle fortsette til 2015 så vil vi skåre høyere enn dagens nummer 1 (Sør-Korea). Også i matematikk og naturfag er forbedringen så god at man kan si seg fornøyd med utviklingen i perioden.

Men hva betyr egentlig resultatene? Er norsk skole nå bra? Er den på rett vei? Det er ikke lett å si på bakgrunn av denne undersøkelsen. Situasjonen for den norske skolen er nå:

• Resultat på gjennomsnittsnivå i OECD-området
• Resultat på nivå med andre nordiske land, bortsett fra Finland som gruser oss
• Oppadgående kortsiktig 3-års trend
• Flat 9-års trend

Det kan være at det har skjedd en fundamental endring, og at vi nå er på stigende trend. Det kan også hende at gevinsten er mer kortvarig, fordi man har gjort en del "strakstiltak" som gir engangseffekt. En tredje mulighet er at 2006 var et eksepsjonelt dårlig år, som nå har blitt "rettet opp". Vi kan ikke vite dette enda, før vi får se PISA 2012 og 2015.

Det som er sikkert, er at alle parter i den norske skoledebatten vil hevde at resultatene bekrefter deres syn:

• Kristin Halvorsen inkasserer dette som en suksess for hennes skolepolitikk, og sa til og med i dag at hun "avlyser" mange deler av debatten (friskoler, hvorvidt mer penger til skolen hjelper etc.)
• Høyre jubler over at Kunnskapsløftet til Kristin Clement endelig gir effekt
• Motstandere av friskoler og nivådifferensiering hevder at Sveriges dårlige resultater beviser at slike tiltak gir dårligere resultater (basert på ett datapunkt, og uten å ta med at mange av landene som skårer høyest ser slike ordninger som en selvfølge)
• Motstandere av regjeringens jubel lurer på hvorfor Singapore har 36% på høyeste de to høyeste nivå i matte, mens Norge har 2% (igjen veldig selektiv bruk av data)

PISA 2009 gir ikke grunnlag for noen slike konklusjoner om skolepolitikk. Når vi får en undersøkelse som bryter med trenden, må vi dessverre leve med å måtte vente på fasiten.

Det som er den største faren er at den livlige skoledebatten vår er truet. Vi må unngå at den hemmes av en selvtilfreds Kunnskapsminister som erklærer seier for dagens ordninger og egen politikk. Å ligge på OECD-snitt er ikke seier, det er i beste fall et delmål.

Men en gledens dag er det!

Bokanmeldelse: The Same Thing Over and Over

The Same Thing Over and Over: How School Reformers Get Stuck in Yesterday's Ideas beskriver reform etter reform i skoleverket, uten at skolene blir bedre.  Bokens forklaring er at skoledebatten henger igjen i løsninger og ordninger som ble innført for andre tider og andre formål enn de vi sikter på i dag. Den argumenterer på overbevisende måte for at skoledebatten trenger færre tabu-områder og mer reell diskusjon om en lang rekke tema.  Noen utvalgte eksempler:

• Er det riktig å gi én aktør monopol på å tilby offentlig skole i et geografisk område, eller hadde det vært bedre om flere alternativer ble tilbudt?
• Skal "lærer" være en livslang karriere eller et yrke man kan komme inn og ut av?
• Skal alle som bidrar til undervisningen være lærere, eller finnes det f.eks. roller som kan tilsvare  det en "sykepleier", "hjelpepleier" og "legesekretær" er på et sykehus?
• Skal hver skole selv produsere alt "innholdet" den tilbyr, eller kunne man kanskje hatt spesialiserte aktører som leverte undervisningstjenester på mange skoler?
• Finnes det virkelig én pedagogisk oppskrift som er riktig for alle barn, i alle kanter av landet og for alle som underviser?
• Er det kun de som har råd til å flytte til den skolekretsen de ønsker seg som skal få velge skole, eller bør alle få den muligheten?
• Når det er så stor utfordring å rekruttere de beste talentene til læreryrket i tilstrekkelig antall - er ansiennitet og studiepoeng de beste kriteriene for lærerlønn?

Bokens egne svar på slike spørsmål er en liberal skoleagenda: Å la mangfoldet få råde, la skoleorganisasjoner (offentlig eide og private) selv velge strategi og geografisk utstrekning, og la hver elev velge det som er riktig for seg. Hensyn til almennopplæring og sosial utevning ivaretas gjennom (1) offentlig finansiering som følger hver elev og (2) nasjonale minimumskrav til hva elever skal kunne, basert på et kjernepensum. Bokens viktigste bidrag er imidlertid å reise spørsmålene.

Frederick M. Hess har ikke akkurat det beste utgangspunktet for å overbevise et norsk publikum. Han er nemlig ansatt av the American Enterprise Institute, tankesmia bak de amerikanske "neocons" som sto sentralt i regjeringen til George W. Bush (for eksempel Paul Wolfowitz, John Bolton og Newt Gringrich).  I tillegg skriver han om det amerikanske skolesystemet og ikke det norske.

The Same Thing Over and Over er imidlertid verken brautende konservativ eller fjern fra norsk virkelighet.  Tvert imot virker det som om den amerikanske og den norske skolen har vært på helt parallelle reiser de siste hundre årene, noe som er sjokkerende for en som har blitt innprentet at det amerikanske skolesystemet er så... vel, amerikansk.  Hess underbygger argumentene med historiske tilbakeblikk til antikkens og til nyere tid, og med henvisning til resultater fra forskning og praksis. Han viser at ordninger det i dag er tabu å utfordre faktisk ble innført med helt andre mål enn de vi sikter etter i dag - noen gang stikk motsatt. Likeledes viser han at ordninger som var selvsagte før har blitt anatema i dag, selv om vi har de samme behovene som den gang.

Det vil være feil å plassere boken inn i en høyre/venstre-skala - til det er den for nyansert. Hess støtter eksempelvis Utdanningsforbundets advarsel mot ensidig fokus på test--resultater. Han betegner lærernes forventning om livslang og trygg ansettelse som "rimelig og forståelig", og han støtter dem i at vi trenger mindre administrativ belastning pr. lærer og færre mote-drevne reformer.

Jeg liker det gamle slagordet til Klassekampen: "Selv fanden leser Bibelen". Vi bør alle lese det beste fra alle sider av debatten, ihvertfall hvis vi er åpne nok til å la våre meninger bli utfordret. The Same Thing Over and Over er derfor obligatorisk pensum for alle som brenner for en bedre skole.


PS: Jeg skulle gjerne ha henvisninger til "de obligatoriske bøkene" fra andre sider av skoledebatten. Post tips i kommentar-feltet!


Oppdatering: Kom over en mer fyldig anmeldelse av boken på EducationNews.org.

Tom Lindstrøm: Bedre innhold i matte-undervisningen

Denne presentasjonen tar det 5 minutter å bla seg gjennom. Gjør det!


Advarsel: Kan føre til at man bruker mye mer enn 5 minutter på å absorbere.