Jeg skal ikke utgi meg for å være ekspert på New Yorks skolesystem, men tapet av Joel Klein som skolesjef er helt klart et slag. Da han tok over for åtte år siden slet New York-skolene - et skolesystem dobbelt så stort som den norske skolen - med enormt frafall og katastrofale prøveresultater. Bare de siste fire årene har frafallet minsket med 20% og prøveresultatene er forbedret. Klein styrte med hard hånd - stengte mislykkede skoler, gav rektorer bredere fullmakter til å fikse skolene sine og jobbet aktivt for å øke tilbudet av privatskoler.
Dette skjer kun en måned etter at den hardeste hånden av dem alle - skolesjef Michelle Rhee i Washington D.C. - gikk av etter at sjefen hennes tapte ordførervalget der. Rhee har kjørt på med kontroversielle reformer, og er kjent for å ha sagt at samarbeid og konsensus er "overvurdert". Hun fikk utrettet mye, men hennes kontroversielle linje kostet etter alt å dømme ordføreren jobben. På hjemmesiden sin beklager hun tapet av Klein.
Også her hjemme har vi eksempler på skoleledere med gode resultater som har blitt beskyldt for autoritære metoder, for eksempel direktør Astrid Søgnen i Utdanningsetaten i Oslo.
Hva er rett måte å reformere et skolesystem på? Er det å sette på en tøffing som kompromissløst trer forandring ned over skoler og lærere med varierende endringsvilje? Eller er det bedre å fortsette med ledere som velger "samarbeidslinjen"?
Kanskje avhenger svaret av hvor dårlig det står til, og hvor stor motstanden mot forandring er.
