For kinesiske oppdragere - både foreldre og lærere - fremstår den vestlige oppdragelsesmodellen som en stor gåte. Mens et barn i Kina som ikke får til et matematikkstykke må sitte i timesvis med lærebøkene til han/hun forstå teorien ("as long as it takes", for å bruke Amy Chuas ord), vil både lærere og foreldre i Vesten tenke at matematikk kanskje ikke er akkurat dette barnets sterke side. Vestlige oppdragere er altså veldig snare til å gi opp på barnas vegne. Det som fremstår som viktigst i Vesten er barnas selvbilde, læringslyst og sosiale utvikling. I Kina fremstår det som selvsagt at det enkelte barn ikke er noe dårligere enn de andre barna, og at det er både foreldrenes og lærernes plikt å få frem de evnene barna har inni seg. Kinesiske oppdragere registrerer økt glede hos barn som ser at de mestrer teori og oppnår gode resultater etter hardt arbeid, spesielt i de tilfeller der barna i utgangspunktet ikke har tro på egne evner.Det slår meg at dette kan være forklaringen på hvorfor det er så vanskelig å få til god støtte- og spesialundervisning i Norge. Vi har kanskje rett og slett ikke tilstrekkelig tillit til at barna har det i seg å mestre stoffet. Kanskje det for ofte er slik at listen senkes til eleven kommer over den, med den hensikt at eleven skal "oppleve mestring". Det blir i så fall som å pisse i buksa for å holde seg varm, for eleven vil raskt skjønne at mestringen han/hun opplevde ikke er tilstrekkelig for å henge med i den normale undervisningen.
Denne forskjellen kan også ha noe å si for det totale matematikknivået i skolen. Kina (Shanghai) skåret som kjent best i verden i matematikk på den siste PISA-undersøkelsen, mens f.eks. Norge skårte middelmådig. Her refererer forfatterne av artikkelen til nylige studier som sammenligner kinesisk og vestlig tilnærming til matematikkundervisning:
Mens vestlige lærere har et mer praktisk syn på hva matematikken i skolen bør handle om, mener kinesiske lærere at matematikk er like mye en abstrakt vitenskap som et praktisk verktøy, og at barn i skolen er i full stand til å forstå det abstrakte i faget. De amerikanske og flere av de australske lærerne i undersøkelsen mente at barna ikke ville være i stand til å forstå det abstrakte i matematikken.Det blir nok for enkelt å avfeie de gode kinesiske resultatene som "puggeskole", slik noen gjør. Vi ser fra Smeaheia-prosjektet i Sandnes at norske elever kan ha en langt større progresjon i matematikk enn vanlig, dersom de benytter et pensum som stoler mer på elevenes evner til å tilegne seg teorier, beviser og symboler. Når vi som har verdens høyeste skolebudsjetter pr. elev likevel presterer middelmådig, så er det vel ikke så dumt å lære av dem som gjør det bedre?
Se forøvrig også innlegget om "Singapore Math" på Klasseromsprat-bloggen.
[Jeg har dessverre ikke funnet selve artikkelen online, så jeg kan ikke tilby noen lenke. Den heter "Matematikkudnervisning i Kina", er skrevet av Nils Henry Rasmussen og Shengtian Zhou, og er å finne i Tangenten 1/2012, s. 29-35.]
