Kina tror mer på elevene enn Norge?

I siste nummer av Tangenten, tidsskriftet for Landslaget for Matematikk i Skolen (LAMIS), står en interessant artikkel om "Matematikkundervisning i Kina".  Jeg synes blant annet følgende var interessant:

For kinesiske oppdragere - både foreldre og lærere - fremstår den vestlige oppdragelsesmodellen som en stor gåte. Mens et barn i Kina som ikke får til et matematikkstykke må sitte i timesvis med lærebøkene til han/hun forstå teorien ("as long as it takes", for å bruke Amy Chuas ord), vil både lærere og foreldre i Vesten tenke at matematikk kanskje ikke er akkurat dette barnets sterke side. Vestlige oppdragere er altså veldig snare til å gi opp på barnas vegne. Det som fremstår som viktigst i Vesten er barnas selvbilde, læringslyst og sosiale utvikling.  I Kina fremstår det som selvsagt at det enkelte barn ikke er noe dårligere enn de andre barna, og at det er både foreldrenes og lærernes plikt å få frem de evnene barna har inni seg. Kinesiske oppdragere registrerer økt glede hos barn som ser at de mestrer teori og oppnår gode resultater etter hardt arbeid, spesielt i de tilfeller der barna i utgangspunktet ikke har tro på egne evner.

Det slår meg at dette kan være forklaringen på hvorfor det er så vanskelig å få til god støtte- og spesialundervisning i Norge. Vi har kanskje rett og slett ikke tilstrekkelig tillit til at barna har det i seg å mestre stoffet. Kanskje det for ofte er slik at listen senkes til eleven kommer over den, med den hensikt at eleven skal "oppleve mestring". Det blir i så fall som å pisse i buksa for å holde seg varm, for eleven vil raskt skjønne at mestringen han/hun opplevde ikke er tilstrekkelig for å henge med i den normale undervisningen.

Denne forskjellen kan også ha noe å si for det totale matematikknivået i skolen. Kina (Shanghai) skåret som kjent best i verden i matematikk på den siste PISA-undersøkelsen, mens f.eks. Norge skårte middelmådig.  Her refererer forfatterne av artikkelen til nylige studier som sammenligner kinesisk og vestlig tilnærming til matematikkundervisning:

Mens vestlige lærere har et mer praktisk syn på hva matematikken i skolen bør handle om, mener kinesiske lærere at matematikk er like mye en abstrakt vitenskap som et praktisk verktøy, og at barn i skolen er i full stand til å forstå det abstrakte i faget. De amerikanske og flere av de australske lærerne i undersøkelsen mente at barna ikke ville være i stand til å forstå det abstrakte i matematikken.

Det blir nok for enkelt å avfeie de gode kinesiske resultatene som "puggeskole", slik noen gjør. Vi ser fra Smeaheia-prosjektet i Sandnes at norske elever kan ha en langt større progresjon i matematikk enn vanlig, dersom de benytter et pensum som stoler mer på elevenes evner til å tilegne seg teorier, beviser og symboler. Når vi som har verdens høyeste skolebudsjetter pr. elev likevel presterer middelmådig, så er det vel ikke så dumt å lære av dem som gjør det bedre?

Se forøvrig også innlegget om "Singapore Math" på Klasseromsprat-bloggen.

[Jeg har dessverre ikke funnet selve artikkelen online, så jeg kan ikke tilby noen lenke. Den heter "Matematikkudnervisning i Kina", er skrevet av Nils Henry Rasmussen og Shengtian Zhou, og er å finne i Tangenten 1/2012, s. 29-35.]

Flinke elever fratatt alle rettigheter

I Utdanningsdirektoratets veileder til spesialundervisning står følgende sjokkerende avsnitt (s. 30):

Retten til spesialundervisning omfatter ikke elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, og som derfor ikke får tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Spesialundervisning må ses i sammenheng med prinsippet om likeverd og skal sikre at også elever som for eksempel lærer senere enn gjennomsnittet, får et forsvarlig utbytte av opplæringen. Særlig evnerike elever har allerede utbytte av opplæringen. For elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, vil prinsippet om tilpasset opplæring, jf. opplæringsloven § 1-3 gjelde. Søknader om spesialundervisning fra elever som fordi de er særlig evnerike og derfor ikke får et tilfredsstillende utbytte av opplæringen, kan ikke innvilges.

Hvilket grunnlag har Utdanningsdirektoratet for å slå fast at utbyttet fra opplæringen er "forsvarlig" og "tilfredsstillende" for alle elever som lærer raskt? Det er tvert imot mye som tyder på at skolen grovt svikter de flinkeste.

Mange hevder som Udir, at det ikke er så viktig med de evnerike barna "for dem går det jo uansett bra med". Det er imidlertid mange vonde historier fra evnerike personer som føler seg sviktet av det norske skolesystemet. I følge psykolog Cosmovici Idsøe ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger: "Uten tilpasset og utfordrende undervisning kan de i verste fall falle utenfor samfunnet, på linje med barn i andre enden av skalaen som mislykkes i skolen.".

Udir henviser de evnerike barna til "tilpasset opplæring". Om denne sier utdanningsdirektoratet selv at den er et uklart begrep som er "politisk - og ikkje fagleg - skapt", at opplæringen ute i skolene "slett ikke er så tilpassa" og at praksis i norske klasserom "har ført til at elevar blir underytarar". Skolens tilpassede opplæring har mer enn nok med å tilpasse til det brede spennet blant elever flest - den har ikke sjangs i havet til å favne dem som er veldig spesielle.

Med et pennestrøk innfører altså Udir en praksis som river bena under hele fundamentet til den såkalte enhetsskolen, nemlig at vi kan kjøre de fleste gjennom den samme kverna, fordi spesialundervisningen fanger opp dem med særskilte behov. Det kunne vært interessant å få denne tolkningen av opplæringsloven prøvd for en domstol. Men hvem skal stå på foreldrenes side for å ta opp denne kampen?

Et godt bidrag fra Høyre

Førstinntrykk: Høyres nye utspill om den norske skolen er meget bra.

Først det negative:

• Partiet ser ut til å ha gitt opp å la de tusen spirer gro i form av friskoler, ihvertfall i denne omgang
• Selv om rapporten er ment som en "visjon" kunne de konkrete tiltakene vært utdypet mer
• Det er uklart i rapporten hvordan lønnsøkning til lærerne skal finansieres - Høyre sier at det ikke vil komme mer penger (utover det at de "alltid gir mer til skolen enn Regjeringen")

Men rapporten leverer på noen av mine største kjepphester her på bloggen:

• Høyre sier rett ut at lærerne er viktigst, og at de må få bedre lønn, status og karriere i klasserommet
• Rapporten flørter med tanker på å både fjerne byråkratiet med "enkeltvedtak" for å få spesielundervisning og oppløse PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste)

Rapporten i seg selv er en meget god analyse av den norske skolen, med en overraskende grundig, faktabasert og nesten akademisk tilnærming. Hovedpoengene er derimot oppsummert på en tabloid måte som 5 "visjoner for 2030":

1. Lærere rekrutteres blant de 25 % beste elevene fra videregående skole.
2. Læreryrket er blant de mest populære fremtidsønsker for 15-åringer.
3. Lærere kan gjøre karriere i klasserommet og bli spesialister med økt ansvar og lønn.
4. Læreryrket har høy status i det norske samfunnet.
5. Elever er ikke lenger avhengig av flaks for å få god undervisning.

Sammen med f.eks. Udir sitt Utdanningsspeilet blir denne rapporten en del av kjernepensum for dem som vil diskutere norsk skolepoltiikk basert på fakta og ikke synsing.

EDIT: Utdanningsforbundet prøver tilsynelatende å tie i hjel Høyres utspill om bedre lønn og status til lærerne. Hvorfor?

Rødgrønt humbug om smarte elever

Regjeringens talskvinner har vært ute i Aftenposten i dag og tatt selvkritikk for tilretteleggingen for smarte elever etter gårsdagens fokus på saken.

Det hjelper likevel fint lite, så lenge de konkluderer med at "det viktigste grepet man kan ta, er å gi systematisk tilpasset opplæring til alle elever" og "bedre tilrettelagt undervisning for alle elever er en bedre vei å gå enn å gjøre enkeltvedtak om spesialundervisning til spesielt intelligente barn". Det er jo akkurat dette som har vært strategien hele tiden!

Når vi har et prinsipp om at alle elever skal gå i de samme klassene uansett modenhet og ferdigheter, så er enkeltvedtak sikkerhetsventilen som skal redde de elevene som er for langt unna snittet. Dersom denne tryggheten fortsatt kun skal tilbys de svake elevene, så er de mest lærenemme fortsatt like dårlig stilt. Det hjelper ikke å ta selvkritikk, hvis man uansett fastholder den tidligere politikken.

Skolen svikter de smarteste barna

Dersom et barn ikke kan få sine læringsbehov dekket i vanlig klasse, skal det få et spesialtilbud. Aftenposten skriver i dag at slike "enkeltvedtak" omtrent aldri gjøres for de smarteste barna, og om hvordan en ny bok dokumenterer hvor galt det kan gå.

I jakten på "sosial utjevning" og "løfte de svake" svikter skolen en stor gruppe barn på systematisk vis. På den skolen der jeg har mine barn har rektor fått nei på "enkeltvedtak" og rett og slett konkludert med at problematikken "ikke står på dagsorden" i skolesystemet. Jeg husker selv tilbake på min egen skolegang, der jeg ble satt bakerst i klasserommet og bedt om å lese krimbøker under pulten, så jeg ikke skulle forstyrre de andre elevene.

Skolen er tydeligvis fortsatt lagt opp slik at de flinke får klare seg selv (eller ikke). Ikke bare er dette grusomt for barna det gjelder, men det er også veldig synd for Norge dersom vi går glipp av talenter som kunne hatt stor betydning for norsk samfunnsliv, forskning, kultur, næringsliv og utdanning når oljen snart tar slutt.

Et strakstiltak

Som SVs Utdanningsministere har lagt stor vekt på sosial utjevning i skolen - kanskje større vekt enn på å øke nivået generelt. De sosiale forskjellene har imidlertid økt under disse ministerne, så de må kunne sies å ha mislyktes.

Allerede i 2006 publiserte Utdanningsdirektoratet en rapport om hva man kunne lære fra Finland med tanke på støtte og spesialundervisning. Utdanningsdirektoratet skriver følgende:

En studie viser at Norge har mye å lære av Finland når det gjelder spesialundervisning og andre former for støtteundervisning. [...]

Finland har et system med støtteundervisning som bidrar til et differensiert opplæringstilbud. Terskelen for å iverksette støttetiltak i skolen er lavere i Finland enn i Norge. Slik støtteundervisning kan oppfattes som en ordning mellom ordinær undervisning og spesialundervisning i Norge. Tilgang forutsetter ikke enkeltvedtak. Studien indikerer at Norge bør se nærmere på slike støttetiltak for å få til bedre tilpasset opplæring for alle elever i tråd med norsk lov og læreplanverk.

Problemet i Norge er at terskelen for å sette inn ekstratiltak er så høy. Man må ha et såkalt enkeltvedtak i PP-tjenesten, som er en byråkratisk affære som skjer langt utenfor skolens kontroll og fører til at elever er utenfor i mange måneder før tiltak blir satt inn. Her har man ønsket å sikre elevenes rettigheter (til å anke vedtak o.l.), men glemt hvor mye det haster med tidlig innsats. Paradokset er at lærere har anledning til å sette ufaglærte assistenter til å støtte elever med spesielle behov, men ikke å sette inn ekstra pedagogiske eller spesialpedagogiske ressurser.

Det er komplett uforståelig for meg at offentlige utredningen "Rett til læring" (NOU 2009:18) ikke diskuterer dette problemet overhode.

Lærerne som omgås eleven til daglig bør kjenne behovet god nok til å kunne ta avgjørelser om innsats med støtte- og spesialundervisning. Hvis de ikke gjør det er ikke svaret PP-tjenesten, men snarere det aller første jeg tok opp i denne bloggen: Vurdering for læring.

Selvsagt må tyngre saker innen spesialpedagogikk utredes og avgjøres av personell med rett spesialpedagogisk kompetanse. Men det store flertallet faller ikke inn i den kategorien. De sakene bør avgjøres og håndteres på hver enkelt skole. Ressurser fra PP-tjenestene bør i den sammenheng overføres til skolene. Dette er et strakstiltak som vil gi umiddelbare resultater for mange barn som sliter på skolen. Og for SV, som kan få noen konkrete skolepolitiske resultater å vise sine velgere.



OPPDATERING: Allerede i Stortingsmeldingen "...og ingen sto igjen" skriver Regjeringen:

"Departementet vil vurdere å endre opplæringsloven § 5-3 slik at en skole i visse tilfeller kan tilby spesialundervisning etter enkeltvedtak uten at det foreligger sakkyndig vurdering" og "...foreta en gjennomgang av erfaringene med det statlige spesialpedagogiske støttesystemet og foreslå eventuelle endringer".

Skuffende at dette ikke er fulgt opp!