Etter oppslaget i Aftenposten om at
én av fire 5. klassinger savner utfordringer kom det mange kommentarer. Noen ser ikke problemet, for eksempel 'Trygve Knudsen' som skriver:
Hvem skal man prioritere, de som virkelig sliter i skolen - eller de som "kjeder seg" og som sikkert vil klare seg UTMERKET i livet uansett?
På den andre siden kommer historiene fra dem som har opplevd dette selv som barn eller som foreldre. Jeg synes det er ganske sterk lesing. Her er noen av historiene, først ute er 'k':
Dette kjenner jeg meg godt igjen i! I Norge skal "de sterke elevene hjelpe de svake", mens i virkeligheten er det ikke slik det fungerer. Undervisningen i Norge er bygget opp for at alle skal nå opp til et minimumsnivå. I min erfaring satt jeg og de som var over gjennomsnittet fast i en lite tilpasset undervisningsmodell.
Undervisningen var for enkelt lagt opp, det ble ikke lagt opp til selvstendig tenking tidlig nok og læreren brukte all sin tid på de elevene som trengte hjelp. Vi som ikke hadde problemer med å følge med ble kun unntaksvis (f.eks hvis vi hadde en engasjert vikar) satt på reelle prøver. En god utdanning skal utfordre, inspirere og motivere elevene til å nå enda høyere, strekke seg enda lengre. Vi ble tilsidesatt som en gruppe som etter "standarden" allerede var OK plassert. Ingen grunn til å gjøre noe mer med dem.
Jeg mener det er supert at læreren brukte tid på de svake elevene. Mange av dem som jeg mener slet på barne- og ungdomsskolen har klart seg bra, etter forholdene. Det blir likevel feil når dette skjer på bekostning av andres rett til en utfordrende, inspirerende og motiverende utdanning.
'Maria' skriver:
Slik opplevde jeg det også i løpet av skolegangen helt fra barneskolen. Men det toppet seg spesielt i tredje klasse på videregående. Der brukte vi hele norsktimer på å bøye verb og substantiver fordi noe man skulle ha lært på barneskolen var fraværende hos majoriteten av elevene i klassen. En sånn undersøkelse er virkelig på sin plass, og burde i grunn vært gjort for lenge siden! Kan med hånden på hjertet si at siste året på vgs var mer eller mindre overflødig for min egen del. Har aldri jobbet så lite og fått så gode karakterer og null utfordringer.
'Nicolai':
Fantastisk! Endelig en undersøkelse som vinkler skoleproblemene denne veien. Har selv hatt dette problemet gjennom mesteparten av min utdanning i Norge.
'oppgitt':
Jeg har en svak og en sterk i det man kan kalle " lesefag" - Den sterke får null utfordringer og kjeder vettet av seg, og den svake blir aldri plukket opp og hjulpet videre så den blir bare kavende , fordi skolen er så fordømrade navlebeskuende perfekt er det ingen grunn til at det skulle være noen behov for endringer. Men sånn var det jo for 30 år siden når jeg gikk og kjedet meg igjennom skole hverdagen også,mens min sidekamerat kavet og kavet og aldrt greide å reise seg opp fra hullet de gravde for han.
'Robert':
I noen tilfeller kan det faktisk gå veldig galt om man har det for lett på skolen. Da jeg gikk gjennom grunnskolen sluttet jeg å gjøre lekser I rundt 3. klasse, jeg så bare ikke noe poeng. Gjorde ikke lekser fra da av og gjennom hele grunnskolen, gjorde så ingenting I første klasse på videregående heller. Så begynte jeg på IB (International Baccalaureate) som var mye mere krevende, med den idéen at jeg skulle begynne å jobbe. Jeg jobbet I starten og fikk gode karakterer så begynte jeg å slappe av (samme syklus igjen, men jeg startet aldri å gjøre noe matte på IB). I siste året når vi begynte med såkalt HL Mathematics gikk det greit i begynelse, tempoet økte nå voldsomt, men jeg holdt tritt. Etter Jul gikk jeg inn i en tøff tid på hjemmefronten og ente opp med rundt en måneds fravær fra skolen, i denne perioden visste jeg at jeg måtte begynne å gjøre litt matte hjemme da jeg ikke var på skolen. Men når jeg skulle finne fram bøkene fikk jeg det ikke til, det var som om det var en slags sperre i hodet. Så jeg fikk ikke gjort noe matte. Eksamen kom og jeg uttalte til andre at jeg hadde øvd masse (da det ville høres dumt ut og si at man ikke hadde rørt bøkene), det var fyktelig nære å gå virkelig galt, men jeg sto såvidt (karakterskalaen på IB går fra 1 til 7, 4 og oppover er ståkarakterer). Den dag i dag studerer jeg fysikk på universitetet og har med hjelp av psykolog klart og jobbe litt mer, men det er fortsatt utfordrene. Jeg føler meg heldig som gikk på en nesten-smell så tidlig. Da hvis det hadde latt seg vente kunne det vært vanskeligere å snu. I tillegg var jeg heldig som gikk IB av den grunn at jeg fikk en myk start på universitetet da jeg hadde gjort nesten all matten fra før det første semesteret. Det som man ikke legger merke til før man kommer på universitetet er at man husker ikke alle formler like godt som mange av de andre studentene nå når man plutselig ikke har et formelhefte på eksamen, det kan til tider gjøre det umulig å se løsninger når man ikke husker formelen. Dette kan være nesten håpløst å fikse i etterkant da man faktisk nesten må starte fra grunnen av. Poenget er at det er ikke alle de "flinke" som klarer seg så bra, det å ha vært for flink kan faktisk være en hindring i ettertid.
MN:
Jeg opplevde dette når jeg gikk på skolen. Jeg flyttet tilbake til Norge etter å ha bodd noen år i USA, og det var bare frustrerende lett i Norge. Man burde dele klassene opp i forhold til hvilket nivå folk vil være i de forskjellige fagene. Og hvis man ikke har nok ressurser til dette så må det jo kunne gå ann å la noen som er spesielt flinke i matematikk ta matematikk med de i klassen over. Likhet i skolen burde ikke bety at alle skal ligge på det samme nivået, men at alle skal få lik mulighet til å utvikle seg. Det har de definitivt ikke nå.
'Fredrik':
Endelig noen som kommenterer dette. Jeg har omtrent ikke gjort lekser i hele mitt liv. Jeg fikk M i snitt og lite god oppførsel på ungdomskolen, 4,2 i snitt og særdeles dårlig oppførsel på videregående. Hvorfor? Fordi det var så sykt lett hele veien at alt jeg trengte å gjøre var å dukke opp i de obligatoriske timene, og lese 1-2 timer dagen før eksamen. Får ikke mye motivasjon av slikt. Jeg oppdager nå mange år senere hvordan tilstanden er i andre land, og er rasende fordi jeg har gått glipp av et slikt system. Prøver å forestille meg hvor jeg hadde vært idag med slik oppfølging og fremdyrking av talenter. Nei kyss meg bak SV og "likestillings-Norge", gud vet hvordan jeg noensinne skal ta igjen alt det tapte samt få en god og sunn arbeidsmoral når man er blitt lært opp til å ikke gjøre en dritt i 12 år.
'Karl Glad':
Jeg hadde det også lett på skolen. Jeg hadde lært å lese, skrive og regne fordi jeg hadde sett på "Fem myror är fler än fyra elefanter" på svensk barne-TV. Jeg kunne derfor regne, og skrev min første stil etter 14 dager på skolen. "Heldigvis" var det en i klassen som trengte ekstraundervisning fordi fordi han slet i endel fag, og jeg fikk være med og fikk der mer utfordrende oppgaver. Dette opphørte etter 4.klasse. I løpet av 5.klasse fant jeg ut at jeg ikke behøvde å gjøre andre lekser enn innleveringsoppgaver, jeg fikk med meg alt allikevel. Jeg lot derfor være med det frem til midt i 2. klasse på vgs. Da møtte jeg "veggen" og falt fort i karakter. Dette etterslepet fikk jeg aldri tatt igjen, jeg gikk på universitetet, men sluttet med 100.000 i studiegjeld og ingenting å vise for det. I dag jobber jeg "på gulvet", med en grei lønn, men jeg skulle så gjerne ha hatt en mer stimulerende akademisk jobb. Jeg innser at jeg har gjort dumme valg, men skolen burda ha fanget det opp fordi jeg på det tidspunktet ikke innså konsekvensene av det. Eventyret om haren og skilpadden har dessverre mye for seg...
anonym:
Selv om det begynner å bli noen år sidne jeg gikk på barneskolen og i 5. klasse, er det ikke lenger siden enn at det var i reform 97. Jeg syntes det meste vi gjorde var altfor lett, og ting man skjønte fort, ble inprentet over alt for lang tid, i stedet for at man kunne gå videre og utfordre seg selv. Dette gjorde at jeg mistet mye av motivasjonen etter hvert, siden det hele tiden var det samme lette stoffet. Jeg skjønner også at noen har problemer med enkelte fag, og at det er individuelt hvor fort man lærer, derfor hadde det vært ideelt, sett fra mitt ståsted, at klassene/årskullene ble delt opp i grupper i hvert fag. Basert på hvor langt framme de er i dette faget. Da kunne man f.eks. tilrettelagt så de som er langt framme i matte, men er dårlgiere i andre fag kan fokusere mer på sine dårlige fag, og ikke drive med de matteoppgavene de allerede har skjønt. Dog man skal få repetert alt stoffet nok til at det sitter i en god stund fremover.
'Puse Katt':
Da jeg ba om vanskeligere pensum til min sønn i barneskolen, fikk jeg bare beskjed om at sånn gjorde man ikke lenger, det var pedagogisk feil, han fikk bare sitte og kjede seg til de svake i klassen var ferdig med sine oppgaver! De skoleflinke har ikke krav på tilrettelagt undervisning, bare de svake!
'Monica Håvik':
Har selv en som går i 3 klasse og som i lengre tid har manglet utfordring,løsningen er å prøve å motivere han så godt vi kan.Skolen i dag gir bare ekstratilbud til elever med enkeltvedtak og selv om læreren mer enn gjerne vil gi elevene mer tilpasset undervisning så er de få resursene de har bundet opp på svake elever.Klart at svake elever skal ha den hjelp de får, men det er snart på tide å inse at dagens barn er kunskapsrike allerede i 1 klasse og derfor må få større utfordringer enn tidligere.TA BARNA PÅ ALVOR - DE VIL SÅ GJERNE LÆRE
'østen':
Tusen , Tusen takk............. til alle bloggere . Er legeutdannet fra et asiatisk land . eldste sønn er 12 år ,7. klassing .Hver gang jeg har tatt dette opp med ham , sier han at slik gjør man ikke i Norge . Takk for jeg kunne vise fra disse innleggene , hvordan egentlig man burde gjøre dette i Norge . Heldigvis har han en kvinnelig lærer av den " gamle typen" som ikke er helt allergisk for nivådelingstanken .
'Knut':
Min opplevelse av barneskolen var at utfordringer, det var det svært få av. Jeg leste bøkene litt i timene, og fulgte sånn halvveis med på lærerne, men gjorde ikke lekser. Dette holdt fint hele barneskolen. Når jeg kom på ungdomsskolen fulgte jeg samme rutine. Men jeg fikk et problem med fransk, da dette var første gang jeg fikk et fag jeg ikke hadde gode basiskunnskaper i fra barnsben av. Så jeg sluttet med fransk og hadde praktisk prosjekt. I ettertid ser jeg at dette var utrolig sumt av meg, men først etter 7 år med skolegang møtte jeg mein første faglige utfordring, og visste ikke hvordan jeg skulle takle den. Så kom videregående (almenn). Samme leksa her, bare nå begynte jeg med tysk. Først her lærte jeg meg litt om det å gjøre lekser, lese og pugge. Men bare til en viss grad. Kravene til tysk på videregående er svært lave. Etter videregående begynte jeg å sudere jus ved UiO. Dette ble et kultursjokk, og jeg brukte hele 1.året på å lære meg å studere og utfordre meg selv faglig. Først som 19åring fikk jeg noe å bryne meg på. Jeg tror selv at jeg kunne hatt mye bedre forutsetninger for å takle studeiene, og livet generelt dersom jeg fra barneskolen av hadde fårr utfordinger, og lært å meste de. Nå hører det også med til historien at jeg og noen andre elever med god hjelp fra sterke og gode foreldre klarte å få noen få kurs i matte for de som lå langt forran. Dette var bra, men desverre ikke nok. Totalt ble det 8 timer ekstraundervising for å utforde de sterke elevene på 10 års grunnskole. Jeg er av den mening at alle vil tjene på et skolesystem som ikke bare hjelper de svake, men også utforderer de streke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar