Hvor går grensen for "likhet"?

"Sosial utjevning" er et hovedmål for store deler av skolesektoren. Utdanningsforbundet setter dette målet svært høyt, og Regjeringen sier følgende:

I alle land er det sosiale forskjeller i deltakelse og i læringsutbytte fra utdanningssystemet. Ingen har greid å utjevne dem helt. Internasjonale sammenlikninger viser imidlertid at det er en rekke land som i større grad enn Norge lykkes med sosial utjevning i utdanningssystemet. Dette viser at det er et potensial for forbedring i vårt system.

Det som gir særlig grunn til bekymring, er at disse forskjellene i stor grad har sammenheng med familiebakgrunn, det vil si foreldrenes utdanningsnivå, inntekt eller om en har majoritetsbakgrunn eller minoritetsbakgrunn. ... Regjeringens mål er at ... utdanningssystemet ikke skal videreføre eller forsterke sosiale forskjeller.

Formuleringene mer enn antyder at målet er at foreldrenes bidrag til barnas læringsutbytte ikke skal skape forskjeller. Det er lett å forstå ønsket om dette. Barn kan ikke påvirke hva slags foreldre de får.  Warren Buffet, en amerikansk kapitalist, kaller de som får de best utdannede eller rikeste foreldrene for "the Lucky Sperm Club". Den ultimate rettferdighet ville være dersom skolesystemet kunne kompensere for alle foreldre som støtter barna mindre enn de aller beste foreldrene klarer. Tiltak som tidlig innsats med støtte- og spesialundervisning til elever som henger etter, varm skolemat og skolefrukt og leksehjelp bidrar i denne retningen.

Foreldre som er aktive i barnas skolegang og som har gode faglige forutsetninger kan imidlertid ha en enorm betydning for elevenes fremgang. Drømmen om "full kompensasjon" er, som Regjeringen påpeker, langt unna. Det er for meg utenkelig at noen lærer skulle kunne kjenne mine barn så godt som meg. Og selv om de hadde gjort det, så måtte de også tilbringe kanskje 20-30 timer i uka én-til-én med dem for å kunne bidra med det jeg gjør (jeg prøver å se muligheter for læring i det meste vi gjør sammen). Med andre ord måtte man hatt nesten én lærer per elev, eller en halv million lærere. Legg på administrasjon, og ca. 1/3 av arbeidsstokken i Norge ville måtte jobbe i skolesektoren. Dette kommer selvsagt aldri til å skje.

Den eneste måten å nå målet om full sosial utjevning på blir dermed å hindre ressurssterke foreldre i å bidra til barnas skolegang. Det betyr f.eks. å unngå foreldre-involvering, avskaffe lekser og å unnlate å gi foreldrene innflytelse i pedagogiske valg som angår deres barn. Å holde tilbake elevene som har ressurssterke foreldre er en treffsikker og billig måte å skåre bra på "sosial utjevning" på. Det hjelper imidlertid ikke noen elever i det hele tatt, og kan hevdes å være meget urettferdig for dem som holdes tilbake.

Regjeringen modererer i Stortringsmeldingen selv målet om utjevning ved å si:

Det vil alltid finnes individuelle variasjoner i læringsutbytte og deltakelse.

Dette betyr at alle barn har forskjellige medfødte forutsetninger for å lære - fysiske, psykiske og  geografiske. Kanskje man skulle anerkjent at foreldrenes evne til å bidra positivt er en slik "ekstern" variabel. Dette betyr ikke på noen måte at man skal svikte de som får lite støtte hjemmefra - de som behøver støtte- og spesialundervisning bør i høyeste grad får det! Men kanskje man skulle omformulere målet om rettferdighet til noe sånt som at "alle barn skal få muligheter til å realisere det potensialet de har for læring". Da slipper vi å frykte at "utjevning" betyr at noen skal trekkes ned.