"Kan kvalitetsspørsmålet overlates til foreldrene?"

Midt i en powerpoint om barnehagefinansiering sto det:

Kan kvalitetsspørsmålet overlates til foreldrene?

Dette tilforlatelige spørsmålet oppsummerer en tankeretning innen det norske skolesystemet som har fått stå uimotsagt alt for lenge. Jeg har noen motspørsmål:

Kan kvalitetsspørsmålet overlates til byråkrater?

Kan kvalitetsspørsmålet overlates til aktører som har politisk agenda vis-a-vis barna? 

Hvem kjenner mitt barns behov best - jeg eller en kommunal etat?

Hvem har det sterkeste engasjementet i mitt barns beste?

Hvem er/er ikke villig til å ha mange måneders behandlingstid når det gjelder mitt barn?

For hvem slutter arbeidstiden kl. 16 i saker der mitt barns velvære står på spill?

Hvem er det som i henhold til Opplæringsloven står ansvarlig for mitt barns oppdragelse?

Hvordan våger dere i det hele tatt å antyde at jeg ikke skulle være kompetent til å ta beslutninger om hva som er den beste barnehagen/skolen/noe-som-helst for mitt barn? 

Jeg tror norske foreldre må på banen og formidle til alle aktørene i skolesystemet at:

• Vi elsker våre barn - mer enn dere gjør
• Hvis vi er lite engasjert i skolen, så er det primært fordi vi ikke har anledning til noen meningsfylt rolle
• Vi tar daglig viktige beslutninger på vegne av våre familier, vedrørende kosthold, helse (skal barnet opereres?), fritidsaktiviteter, sikkerhet i hjemmet/transport, sosiale forhold, bolig osv. Vi støtter oss på fagpersoner i disse valgene, men det er vi selv som bestemmer.
• Vi er fullstendig i stand til å fatte beslutninger også angående skolegang og utdanning. For våre egne barn er vi er faktisk de selvskrevne personene til å gjøre dette.

Valg om skole og utdanning også er verdi- og livssynsvalg. Aktørene som har formet det norske skolesystemet har gjort det på grunnlag av sine verdier, og ønsker ikke å la foreldrene få velge anderledes for sine barn.

Vi behøver en motbevegelse av foreldre, som sier tydelig fra: Det er våre barn, vårt ansvar, våre valg!