"Kan kvalitetsspørsmålet overlates til foreldrene?"

Midt i en powerpoint om barnehagefinansiering sto det:

Kan kvalitetsspørsmålet overlates til foreldrene?

Dette tilforlatelige spørsmålet oppsummerer en tankeretning innen det norske skolesystemet som har fått stå uimotsagt alt for lenge. Jeg har noen motspørsmål:

Kan kvalitetsspørsmålet overlates til byråkrater?

Kan kvalitetsspørsmålet overlates til aktører som har politisk agenda vis-a-vis barna? 

Hvem kjenner mitt barns behov best - jeg eller en kommunal etat?

Hvem har det sterkeste engasjementet i mitt barns beste?

Hvem er/er ikke villig til å ha mange måneders behandlingstid når det gjelder mitt barn?

For hvem slutter arbeidstiden kl. 16 i saker der mitt barns velvære står på spill?

Hvem er det som i henhold til Opplæringsloven står ansvarlig for mitt barns oppdragelse?

Hvordan våger dere i det hele tatt å antyde at jeg ikke skulle være kompetent til å ta beslutninger om hva som er den beste barnehagen/skolen/noe-som-helst for mitt barn? 

Jeg tror norske foreldre må på banen og formidle til alle aktørene i skolesystemet at:

• Vi elsker våre barn - mer enn dere gjør
• Hvis vi er lite engasjert i skolen, så er det primært fordi vi ikke har anledning til noen meningsfylt rolle
• Vi tar daglig viktige beslutninger på vegne av våre familier, vedrørende kosthold, helse (skal barnet opereres?), fritidsaktiviteter, sikkerhet i hjemmet/transport, sosiale forhold, bolig osv. Vi støtter oss på fagpersoner i disse valgene, men det er vi selv som bestemmer.
• Vi er fullstendig i stand til å fatte beslutninger også angående skolegang og utdanning. For våre egne barn er vi er faktisk de selvskrevne personene til å gjøre dette.

Valg om skole og utdanning også er verdi- og livssynsvalg. Aktørene som har formet det norske skolesystemet har gjort det på grunnlag av sine verdier, og ønsker ikke å la foreldrene få velge anderledes for sine barn.

Vi behøver en motbevegelse av foreldre, som sier tydelig fra: Det er våre barn, vårt ansvar, våre valg!

Foreldre opptrer negativt vis-a-vis skolen. Hvorfor?

En lærer i Bærum er en sterk leder i klasserommet. Hun gir elevene klare tilbakemeldinger, basert på hver enkelts innsats og utgangspunkt. På et foreldremøte tar en far ordet, og gir henne det glatte lag. Han beskylder henne for hardkjør overfor ungene, og for "fascistiske" metoder, og stadig flere foreldre henger seg på kritikken. Læreren - kanskje en av landets dyktigste - gråter i bilen hjem og bytter skole to måneder senere.

"Alle" er enige om  at en lærer  må ta ledelsen  i klassen, at det skal stilles krav til elevene, og at individuell tilpasning er viktig. Hvorfor angriper så foreldrene denne læreren?

Det er fordi opposisjon er det eneste valg foreldrene tilbys i barnas skolegang.

Vi er vant til å være i førersetet når det gjelder barna. Vi vurderer for og imot når det gjelder familielivet, oppdragelse, filmer og dataspill, kosthold, medisinsk behandling og så videre. Vi treffer valg og lever med dem på godt og vondt. Vi har ansvaret.

Så begynner barnet på skolen, og plutselig har vi ikke noe reelt valg (de færreste har en friskole i nærheten). Skolen kjører sitt opplegg på våre barn, uten å spørre oss først. Brorparten av hver dag er barnet utenfor vår kontroll. Hva som er riktige premisser for innhold og organisering i skolen er et livssyns- og verdivalg, men vi får ikke være med å ta det for egne barn.

Vi brenner for barnets beste, og et brennende engasjement gir seg gjerne utløp i handling. Hva er handlingsrommet for foreldre i den norske skolen? Vi kan protestere, og kun det. (Jeg ser bort i fra FAU og lignende, da påvirkningen på eget barns skolehverdag er minimal.)

Mange lærere og skoleledere er med rette overrasket over negativt engasjement fra foreldrene. Sånn blir det når systemet ikke tilbyr foreldrene viktige og meningsfylte valg for barna, men kun "one size fits all".