Velkommen til min blogg om bedre skole

tirsdag 23. april 2013

Jadda! (Høyre: -Mer lønn til lærerne)

Da har Høyre sagt rett ut at lærerne bør få mer lønn. Dette har jeg lenge ment er et av de viktigste skolepolitiske tiltak.

Høyre vil at lønnsøkningene skal følge "nye karriereveier" og være basert på kriterier det er "full åpenhet" om. Dette er lettere sagt enn gjort, og det blir spennende å se hva de lander på. Jeg er ikke sikker på om det er lurt at tilleggene skal følge ytterligere utdanning, for det er ikke nødvendigvis slik at de flinkeste lærerne ønsker å gå tilbake til skolebenken igjen.

Samtidig er det vanskelig å peke på bedre kriterier. Ansiennitet er det nåværende kriteriet, og det er i hvert fall ikke måten å skille gode lærere fra dårlige på.  Value added-målinger er ikke modne enda, og vil ikke nødvendigvis bli det noensinne.

Dersom Høyre kommer i posisjon til høsten vil to ting vil avgjøre hvor vellykket dette blir:
  1. Vil Høyre klare å implementere dette på en måte som treffer de dyktige personene som det er viktigst å trekke til læreryrket og beholde der?
  2. Vil lønnsøkningen virkelig monne - f.eks. 30% - eller blir det bare skuebrød?

OPPDATERING: Utdanningsforbundet er også entusiastiske. Håper bare de ikke forkludrer mulighetene for dette ved å presse igjennom ressursreformen nå på slutten av regjeringsperioden (det er vel ingenting som tyder på at de vil få til det).

fredag 11. januar 2013

Ikke garanter

Et viktig problem med skolen og nyutdannede i dag er elevenes kravmentalitet, som jeg tror skyldes den "rettighetsbaserte skolen" som utviklet seg på 90-tallet.  Elevene er mer opptatt av sine rettigheter enn plikter.

Stoltenberg's nylanserte "garanti" for skolen er en videreføring av tankegangen bak dette. Nye rettigheter skal legges inn. Jeg skulle ønske han heller snakket om "muligheter".

tirsdag 4. desember 2012

onsdag 22. februar 2012

Kina tror mer på elevene enn Norge?

I siste nummer av Tangenten, tidsskriftet for Landslaget for Matematikk i Skolen (LAMIS), står en interessant artikkel om "Matematikkundervisning i Kina".  Jeg synes blant annet følgende var interessant:
For kinesiske oppdragere - både foreldre og lærere - fremstår den vestlige oppdragelsesmodellen som en stor gåte. Mens et barn i Kina som ikke får til et matematikkstykke må sitte i timesvis med lærebøkene til han/hun forstå teorien ("as long as it takes", for å bruke Amy Chuas ord), vil både lærere og foreldre i Vesten tenke at matematikk kanskje ikke er akkurat dette barnets sterke side. Vestlige oppdragere er altså veldig snare til å gi opp på barnas vegne. Det som fremstår som viktigst i Vesten er barnas selvbilde, læringslyst og sosiale utvikling.  I Kina fremstår det som selvsagt at det enkelte barn ikke er noe dårligere enn de andre barna, og at det er både foreldrenes og lærernes plikt å få frem de evnene barna har inni seg. Kinesiske oppdragere registrerer økt glede hos barn som ser at de mestrer teori og oppnår gode resultater etter hardt arbeid, spesielt i de tilfeller der barna i utgangspunktet ikke har tro på egne evner.
Det slår meg at dette kan være forklaringen på hvorfor det er så vanskelig å få til god støtte- og spesialundervisning i Norge. Vi har kanskje rett og slett ikke tilstrekkelig tillit til at barna har det i seg å mestre stoffet. Kanskje det for ofte er slik at listen senkes til eleven kommer over den, med den hensikt at eleven skal "oppleve mestring". Det blir i så fall som å pisse i buksa for å holde seg varm, for eleven vil raskt skjønne at mestringen han/hun opplevde ikke er tilstrekkelig for å henge med i den normale undervisningen.

Denne forskjellen kan også ha noe å si for det totale matematikknivået i skolen. Kina (Shanghai) skåret som kjent best i verden i matematikk på den siste PISA-undersøkelsen, mens f.eks. Norge skårte middelmådig.  Her refererer forfatterne av artikkelen til nylige studier som sammenligner kinesisk og vestlig tilnærming til matematikkundervisning:
Mens vestlige lærere har et mer praktisk syn på hva matematikken i skolen bør handle om, mener kinesiske lærere at matematikk er like mye en abstrakt vitenskap som et praktisk verktøy, og at barn i skolen er i full stand til å forstå det abstrakte i faget. De amerikanske og flere av de australske lærerne i undersøkelsen mente at barna ikke ville være i stand til å forstå det abstrakte i matematikken.
Det blir nok for enkelt å avfeie de gode kinesiske resultatene som "puggeskole", slik noen gjør. Vi ser fra Smeaheia-prosjektet i Sandnes at norske elever kan ha en langt større progresjon i matematikk enn vanlig, dersom de benytter et pensum som stoler mer på elevenes evner til å tilegne seg teorier, beviser og symboler. Når vi som har verdens høyeste skolebudsjetter pr. elev likevel presterer middelmådig, så er det vel ikke så dumt å lære av dem som gjør det bedre?

Se forøvrig også innlegget om "Singapore Math" på Klasseromsprat-bloggen.

[Jeg har dessverre ikke funnet selve artikkelen online, så jeg kan ikke tilby noen lenke. Den heter "Matematikkudnervisning i Kina", er skrevet av Nils Henry Rasmussen og Shengtian Zhou, og er å finne i Tangenten 1/2012, s. 29-35.]

torsdag 16. februar 2012

OECD om lærere: Kvalitet fremfor kvantitet

OECD om hva PISA-undersøkelsene har lært oss om god skolepolitikk:
The countries that perform well in PISA tend to attract the best students into the teaching profession by offering them higher salaries and greater professional status. They also tend to prioritise investment in teachers over smaller classes.
I Norge er vi i ferd med å gå motsatt vei - flere lærere med samme lønnsvilkår, i stedet for lønnsøkninger til dem vi allerede har (nei, man kan ikke få begge deler).  Paradoksalt nok er det Utdanningsforbundet som presser frem denne prioriteringen. Forstå det den som kan.

Se også:
Feil ressursbruk (mitt innlegg i Dagbladet) (18.12.2010)
Betale for gode lærere (17.01.2011)
Lærerne: Økt lønn? Nei takk! (20.06.2011)
En dårlig idé blir verre (ressursnorm) (09.11.2011)
Lærerne vil fortsatt ikke ha lønnsløft (23.01.2012)

mandag 13. februar 2012

"Value added-målinger" i Osloskolen?

Byrådet har sammen med SSB arbeidet med å utvikle en indikator som viser skolens faktiske bidrag til læring.
Denne uskyldige - men veldig interessante - setningen sto å lese langt nede i en artikkel i Aften 7/2 ("Prestisjeskolene ikke alltid best").

Dette høres veldig ut som "value added", som har vært veldig kontroversielt i USA.

På sitt beste er "value added" en viktig del av et kvalitetssystem for skolen, der man kan forstå skolers og læreres prestasjoner uavhengig av hva elevene allerede kunne da de kom til skolen/klassen.

Samtidig har man den gode, gamle utfordringen med måling av sammensatte prestasjoner: Måleverktøyet kan ikke fange opp alle nyansene i prestasjon. For eksempel vil ikke "value added" avdekke hva slags læringsstrategier, holdninger og allmenndannelse elevene har fått, eller hvordan de har hatt det som mennesker underveis i læringen.

Den viktigste årsaken til at "value added" har blitt omstridt i USA er at det åpner for praksis som oppfattes som ubehagelig av mange lærere. En del steder får lærerne nå prestasjonslønn basert på denne indikatoren. LA Times publiserte endog en rangering av alle lærerne i Los Angeles, basert på deres score.

Forhåpentligvis vil lærerne og Utdanningsetaten i Oslo finne den rette balansen, slik at "value added" blir et verktøy som blir brukt på en aktiv men nyansert måte.

tirsdag 24. januar 2012

Udir: Redusér skriftlig nynorsk

Utdanningsdirektoratet har kommet ut med sin vurdering av forholdet mellom hovedmål og sidemål i skolen. Hovedkonklusjonen (mine uthevinger):
Utdanningsdirektoratet tilrår at læreplanen i norsk blir endra når det gjeld omfang, ambisjonsnivå og vurderingsordningar for skriftleg sidemål.

Direktoratet tilrår at elevane framleis skal lære å skrive både bokmål og nynorsk, men at det blir ei tydeleg prioritering av hovudmålet til eleven i skriveopplæringa. Vi tilrår også at ein i den reviderte læreplanen styrkar leseopplæringa slik at det blir tydelege krav til lesing av tekstar på nynorsk på alle nivå, og tydeleggjer krav om allmenn kjennskap til målformene og annen språkleg variasjon.

I grunnskolen bør danningsperspektivet leggast til grunn for opplæringa, og ein bør gå bort frå ambisjonen om at elevane skal meistre hovudmålet og sidemålet like godt skriftleg. Hovudmålet bør prioriterast i skriveopplæringa, medan lesing på begge målformer blir styrka. [...]
Ellers noen interessante punkter fra rapporten:
  • Antallet elever med nynorsk hovedmål i grunnskolen har gått ned med ca. 13% de siste 10 år 
  • Mens 13% av elevene har nynorsk som hovedmål i grunnskolen, har kun 6,7% av VG3-elevene nynorsk som hovedmål på eksamen (gjelder studieforberedende - tall finnes ikke for yrkesforberedende)
  • "Svært mange elevar meiner dei ikkje får bruk for å skrive nynorsk seinare i livet. Ofte er dette riktig. Nynorsk er lite i bruk i arbeidslivet utanom dei kommunane som har nynorsk som målform, sjølv om det gjeld 26 pst av norske kommunar. "
  • "Fordi det er utbreidde negative haldningar til nynorsk som sidemål i delar av landet, blir ein eigen standpunktkarakter og eksamen ofte sett på som ein nødvendig garanti for at skriftleg sidemål blir prioritert i opplæringa."
Ellers er det påfallende at rapporten påpeker negative konsekvenser av valgfri sidemålsundervisning (dårligere kvalitet for dem som velger det), uten å påpeke positive (muligheten til å bruke ressurser og elevenes tid på noe som er mer relevant for deres fremtidige liv.