En lærer i Bærum er en sterk leder i klasserommet. Hun gir elevene klare tilbakemeldinger, basert på hver enkelts innsats og utgangspunkt. På et foreldremøte tar en far ordet, og gir henne det glatte lag. Han beskylder henne for hardkjør overfor ungene, og for "fascistiske" metoder, og stadig flere foreldre henger seg på kritikken. Læreren - kanskje en av landets dyktigste - gråter i bilen hjem og bytter skole to måneder senere.
"Alle" er enige om at en lærer må ta ledelsen i klassen, at det skal stilles krav til elevene, og at individuell tilpasning er viktig. Hvorfor angriper så foreldrene denne læreren?
Det er fordi opposisjon er det eneste valg foreldrene tilbys i barnas skolegang.
Vi er vant til å være i førersetet når det gjelder barna. Vi vurderer for og imot når det gjelder familielivet, oppdragelse, filmer og dataspill, kosthold, medisinsk behandling og så videre. Vi treffer valg og lever med dem på godt og vondt. Vi har ansvaret.
Så begynner barnet på skolen, og plutselig har vi ikke noe reelt valg (de færreste har en friskole i nærheten). Skolen kjører sitt opplegg på våre barn, uten å spørre oss først. Brorparten av hver dag er barnet utenfor vår kontroll. Hva som er riktige premisser for innhold og organisering i skolen er et livssyns- og verdivalg, men vi får ikke være med å ta det for egne barn.
Vi brenner for barnets beste, og et brennende engasjement gir seg gjerne utløp i handling. Hva er handlingsrommet for foreldre i den norske skolen? Vi kan protestere, og kun det. (Jeg ser bort i fra FAU og lignende, da påvirkningen på eget barns skolehverdag er minimal.)
Mange lærere og skoleledere er med rette overrasket over negativt engasjement fra foreldrene. Sånn blir det når systemet ikke tilbyr foreldrene viktige og meningsfylte valg for barna, men kun "one size fits all".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar