Lærerlønn vs. lærertetthet

I virkelighetens verden (som ikke alltid er synlig fra et fagforeningskontor) er følgende matematikk viktig:

Økning i lærerlønninger = økning i skolebudsjettet - kostnadsøkning for økt antall lærere*

Noen av oss ser for oss en lønnsøkning til lærerne på 30%. Andre ser for seg en kraftig økning i lærertettheten. I en verden der det ikke er sikkert at skolebudsjettet vil øke i det hele tatt er dette helt klart et prioriteringsspørsmål, der man må se på hva som er viktigst å øke: Lærerlønn eller lærertetthet.


Lønn: Lærerne i Norge tjener 34% mindre etter 15 års erfaring enn gjennomsnittet av folk med tilsvarnede utdanningsnivå. Lærerutdanningene sliter med å tiltrekker seg dyktige søkere - i den grad at myndighetene må innføre minimumskrav på karakteren 3 i norsk og matematikk. I Norge er lærerne mer underbetalt enn i alle våre naboland (spesielt Finland, som også gjør det langt bedre på internasjonale elevprøver). Norge ligger godt under OECD-snittet på denne statistikken.

Flere lærere: Norge har 33% flere lærere pr. elev enn Finland, 52% flere enn OCED-snittet og 123% flere enn Sør-Korea (som også skårer veldig bra på internasjonale prøver).

Forskning viser at kvaliteten på læreren er den avgjørende faktor for skolens bidrag til en elevs læringsresultater. På den andre siden kan vi lese følgende i Utdanningsdirektoratets "Utdanningsspeilet 2011": På tross av at flere studier har forsøkt [...], har man kun i marginale elevgrupper kunnet finne en viss sammenheng mellom lærertetthet og læringsresultater i Norge.




Å disponere økte skolebudsjetter til lønnsøkning for lærerne ser derfor ut til å være best for elevene, best for lærerne og best for landet forøvrig (som får frigjort arbeidskraft til andre formål). Å prioritere lærertetthet gavner bare lærernes fagforerning, i form av flere medlemmer.


* Ja, andre poster kan også endre seg, men de utgjør tilsammen kun 23%, hvorav det aller meste er kostnader for bygninger som ikke varierer så mye fra år til år.
Note: All statistikk er hentet fra Utdanningsspeilet 2011 (Utdanningsdirektoratet).

Betale for gode lærere

Det er på tide å øke lønnen til norske lærere. 

For å bli lærer i Singapore må man være blant topp 30% på videregående. I Finland må man være topp 20%, og i Sør-Korea topp 5%. Det disse landene har til felles er at de gjør det mye bedre på internasjonale skoleprøver enn det Norge gjør. Det er kanskje ikke rart, når kravet for å bli lærer i Norge er å ha 3ere i matte og norsk.

En McKinsey-rapport utgitt nylig tar for seg rekruttering av topp lærere. Det viser seg at lønn - både grunnlønn og premiering for resultater - er et meget viktig tiltak for å gjøre yrket mer attraktivt. Det viser seg at Norge betaler lærerne dårligst i rapportens utvalg:

Selv om man skulle trekke ut oljen av BNP, vil Norge plassere seg omtrent som Sverige på listen over (0.76/0.86), med andre ord langt under snittet og langt under de landene som har de beste skolene. For å ta igjen Finland trengs det 23% økning for lærere med 15 års erfaring, og for å ligge på OECD-snitt må vi 35% opp.

Vi må kreve mye av lærerne i årene som kommer, både med tanke på læringsresultater og endringsvilje. Da må vi også være villige til å motivere de aller beste kandidatene til å både bli og forbli lærere.

Et strakstiltak

Som SVs Utdanningsministere har lagt stor vekt på sosial utjevning i skolen - kanskje større vekt enn på å øke nivået generelt. De sosiale forskjellene har imidlertid økt under disse ministerne, så de må kunne sies å ha mislyktes.

Allerede i 2006 publiserte Utdanningsdirektoratet en rapport om hva man kunne lære fra Finland med tanke på støtte og spesialundervisning. Utdanningsdirektoratet skriver følgende:

En studie viser at Norge har mye å lære av Finland når det gjelder spesialundervisning og andre former for støtteundervisning. [...]

Finland har et system med støtteundervisning som bidrar til et differensiert opplæringstilbud. Terskelen for å iverksette støttetiltak i skolen er lavere i Finland enn i Norge. Slik støtteundervisning kan oppfattes som en ordning mellom ordinær undervisning og spesialundervisning i Norge. Tilgang forutsetter ikke enkeltvedtak. Studien indikerer at Norge bør se nærmere på slike støttetiltak for å få til bedre tilpasset opplæring for alle elever i tråd med norsk lov og læreplanverk.

Problemet i Norge er at terskelen for å sette inn ekstratiltak er så høy. Man må ha et såkalt enkeltvedtak i PP-tjenesten, som er en byråkratisk affære som skjer langt utenfor skolens kontroll og fører til at elever er utenfor i mange måneder før tiltak blir satt inn. Her har man ønsket å sikre elevenes rettigheter (til å anke vedtak o.l.), men glemt hvor mye det haster med tidlig innsats. Paradokset er at lærere har anledning til å sette ufaglærte assistenter til å støtte elever med spesielle behov, men ikke å sette inn ekstra pedagogiske eller spesialpedagogiske ressurser.

Det er komplett uforståelig for meg at offentlige utredningen "Rett til læring" (NOU 2009:18) ikke diskuterer dette problemet overhode.

Lærerne som omgås eleven til daglig bør kjenne behovet god nok til å kunne ta avgjørelser om innsats med støtte- og spesialundervisning. Hvis de ikke gjør det er ikke svaret PP-tjenesten, men snarere det aller første jeg tok opp i denne bloggen: Vurdering for læring.

Selvsagt må tyngre saker innen spesialpedagogikk utredes og avgjøres av personell med rett spesialpedagogisk kompetanse. Men det store flertallet faller ikke inn i den kategorien. De sakene bør avgjøres og håndteres på hver enkelt skole. Ressurser fra PP-tjenestene bør i den sammenheng overføres til skolene. Dette er et strakstiltak som vil gi umiddelbare resultater for mange barn som sliter på skolen. Og for SV, som kan få noen konkrete skolepolitiske resultater å vise sine velgere.



OPPDATERING: Allerede i Stortingsmeldingen "...og ingen sto igjen" skriver Regjeringen:

"Departementet vil vurdere å endre opplæringsloven § 5-3 slik at en skole i visse tilfeller kan tilby spesialundervisning etter enkeltvedtak uten at det foreligger sakkyndig vurdering" og "...foreta en gjennomgang av erfaringene med det statlige spesialpedagogiske støttesystemet og foreslå eventuelle endringer".

Skuffende at dette ikke er fulgt opp!