OECD om lærere: Kvalitet fremfor kvantitet

OECD om hva PISA-undersøkelsene har lært oss om god skolepolitikk:

The countries that perform well in PISA tend to attract the best students into the teaching profession by offering them higher salaries and greater professional status. They also tend to prioritise investment in teachers over smaller classes.

I Norge er vi i ferd med å gå motsatt vei - flere lærere med samme lønnsvilkår, i stedet for lønnsøkninger til dem vi allerede har (nei, man kan ikke få begge deler).  Paradoksalt nok er det Utdanningsforbundet som presser frem denne prioriteringen. Forstå det den som kan.

Se også:
Feil ressursbruk (mitt innlegg i Dagbladet) (18.12.2010)
Betale for gode lærere (17.01.2011)
Lærerne: Økt lønn? Nei takk! (20.06.2011)
En dårlig idé blir verre (ressursnorm) (09.11.2011)
Lærerne vil fortsatt ikke ha lønnsløft (23.01.2012)

Lærerne vil fortsatt ikke ha lønnsløft

Jeg har lenge ment at lærerne burde få 30% lønnsøkning, minst.

Utdanningsforbundet, derimot, stiller ikke et rungende krav om skikkelig lønnsløft i sine nylig vedtatte tariffkrav for 2012.  Joda, mer lønn nevnes, men det kommer litt puslete, etter en lang rekke krav om sentral lønnsdannelse, "rettferdig fordeling av arbeidsbelastningen" og så videre.

Utdanningsforbundet vil som organisasjon ikke tjene noe på økte lærerlønninger. Snarere tvert imot - økt lærerlønn vil være et (budsjettmessig) hinder for forbundets flaggsak, nemlig at Norge skal sette nye rekorder i antall lærere pr. elev. Og det er den eneste måten Utdanningsforbundet kan få flere medlemmer og flere inntekter på.

Det virker ikke på meg som Utdanningsforbundet gjør en god jobb, verken for lærerne, elevene eller samfunnet. De burde lagt til side den tåpelige ressursnormen sin, og heller gått på barikadene for et skikkelig lønnsløft til lærerne.

Lærerne: Økt lønn? Nei takk!

77% av skolebudsjettet går til lærerlønninger. Det betyr både økte lærerlønninger og økt antall lærere kun kan komme gjennom økninger i totalbudsjettet for skolen.

Store budsjettøkninger kommer ikke. Norge har allerede blant verdens høyeste skolekostnader pr. elev, og velferdstjenestene i Norge vil komme under økt press i årene som kommer.

Hvis vi øker antallet lærere, blir det ikke noe skikkelig løft i lærerlønningene.

Jeg skjønner ikke at lærerne finner seg i at fagforeningen deres jobber aktivt for å holde lønna deres nede med utspill som dette og dette og dette.


PS: Se denne lille bakgrunnshistorien om hvorfor vi alle bør foretrekke lærerlønninger over lærertetthet.

Lærerlønn vs. lærertetthet

I virkelighetens verden (som ikke alltid er synlig fra et fagforeningskontor) er følgende matematikk viktig:

Økning i lærerlønninger = økning i skolebudsjettet - kostnadsøkning for økt antall lærere*

Noen av oss ser for oss en lønnsøkning til lærerne på 30%. Andre ser for seg en kraftig økning i lærertettheten. I en verden der det ikke er sikkert at skolebudsjettet vil øke i det hele tatt er dette helt klart et prioriteringsspørsmål, der man må se på hva som er viktigst å øke: Lærerlønn eller lærertetthet.


Lønn: Lærerne i Norge tjener 34% mindre etter 15 års erfaring enn gjennomsnittet av folk med tilsvarnede utdanningsnivå. Lærerutdanningene sliter med å tiltrekker seg dyktige søkere - i den grad at myndighetene må innføre minimumskrav på karakteren 3 i norsk og matematikk. I Norge er lærerne mer underbetalt enn i alle våre naboland (spesielt Finland, som også gjør det langt bedre på internasjonale elevprøver). Norge ligger godt under OECD-snittet på denne statistikken.

Flere lærere: Norge har 33% flere lærere pr. elev enn Finland, 52% flere enn OCED-snittet og 123% flere enn Sør-Korea (som også skårer veldig bra på internasjonale prøver).

Forskning viser at kvaliteten på læreren er den avgjørende faktor for skolens bidrag til en elevs læringsresultater. På den andre siden kan vi lese følgende i Utdanningsdirektoratets "Utdanningsspeilet 2011": På tross av at flere studier har forsøkt [...], har man kun i marginale elevgrupper kunnet finne en viss sammenheng mellom lærertetthet og læringsresultater i Norge.




Å disponere økte skolebudsjetter til lønnsøkning for lærerne ser derfor ut til å være best for elevene, best for lærerne og best for landet forøvrig (som får frigjort arbeidskraft til andre formål). Å prioritere lærertetthet gavner bare lærernes fagforerning, i form av flere medlemmer.


* Ja, andre poster kan også endre seg, men de utgjør tilsammen kun 23%, hvorav det aller meste er kostnader for bygninger som ikke varierer så mye fra år til år.
Note: All statistikk er hentet fra Utdanningsspeilet 2011 (Utdanningsdirektoratet).

Et (lite) skritt i riktig retning

Stortingsmeldingen om ungdomsskolen som ble lagt frem i dag er et lite skritt i riktig retning. De positive punktene i mine øyne:

• 1,5 uketimer valgfag innføres
• Flere punkter som dreier seg om å legge til rette for at elever kan følge undervisning på høyere trinn dersom de er spesielt faglig sterke (forsering)
• Prøveprosjekt for "virtuell skole" (les: e-læring) i matematikk

Samtidig er Utdanningsforbundets kommentar nokså treffende: "Stortingsmeldingen beskriver situasjonen godt, men leverer overhodet ikke på tiltak. Her er det mye gammelt nytt og god vilje – og lite substans.". Til å være første Stortingsmelding om ungdomsskolen på 40 år er det lite action. Spesielt kapitellet om styrking av lærernes ferdigheter i klasseledelse (kap. 9) er i realiteten én lang festtale. 

Det negative:

• Som ventet sier Regjeringen nei til forslaget fra dens egen arbeidsgruppe "Matematikk for alle!" om å dele matte-undervisningen i to. Jeg oppfatter dette som rent ideologisk begrunnet, selv om det i meldingen begrunnes med at dette har vært prøvd før med lite hell og med referanse til forskning (begge deler er kreative tolkninger av fakta).
• Igjen er det manglende fokus på lærernes kunnskaper i de fagene de underviser i. Meldingen refererer til at "en av OECDs anbefalinger er styrking av lærernes kompetanse i fagene, og ekspertgruppen trekker i den forbindelse spesielt fram matematikk, sammen med naturfag" (kap. 5). Dette følges overhode ikke opp. Det virker på meg som om ikke denne Regjeringen (og kanskje ikke KD/UDIR) har noen som helst forståelse for at det å lære bort akademiske fag krever en solid teoretisk forankring, ikke bare evnen til å mekanisk utføre de oppgaver som elevene skal settes i stand til å løse.  Når en elev spør "Hvorfor kan vi ikke dele på 0?" eller "hva er tiden?", så får hun sannsynligvis ikke fullgodt svar med mindre læreren har betydelig kunnskap i faget på høyskole- eller universitetsnivå.

EDIT: Høyre setter valgfag opp mot norsk og matte. Argumentet er relevant, spesielt så lenge Norge har så dårlige resultater i disse fagene. Jeg tror imidlertid at problemet ikke er for få skoletimer i disse fagene, spesielt ikke på ungdomstrinnet. Mye tyder på at nøkkelen til bedre resultater i kjernefagene er dyktige lærere, gode læreplaner/lærebøker, gode systemer for å fange opp dem som sliter (vurdering for læring/kartleggingsprøver) og nivåtilpasset opplæring.

PISA gir ikke hele bildet

PISA er ikke nok til å fastslå hvor godt et skolesystem funker.

"Velkommen etter", sier de som synes PISA får en alt for stor plass i skoledebatten. De har lenge pekt på at PISA ikke sier noe om viktige egenskaper vi ønsker å dyrke frem hos elevene. Utdanningsforbundets temanotat om PISA påpeker for eksempel at: "PISA  måler ikke elevenes evne til samarbeid, fleksibilitet, omstillingsevne, kreativitet og empati." (s. 12). Personlig er jeg helt enig med Utdanningsforbundet i at dette er svært viktige egenskaper for elevene, både som mennesker og som fremtidige arbeidstakere.

I praksis betyr dette at skolesystem i to land som skårer likt på PISA kan være av forskjellig kvalitet, fordi det er forskjell på elevenes utvikling langs dimensjoner PISA ikke måler.

Det finnes to grunner til å trekke frem denne kritikken av PISA, en god og en dårlig:

Den gode grunnen er å peke på hvordan vi kan komplettere bildet PISA (og nasjonale prøver) gir, slik at vi kan få oversikt over den totale kvaliteten som leveres av vårt skolesystem. Elevenes utvikling av de egenskapene som ikke fanges opp av eksisterende målinger må vi skaffe oss informasjon om på andre måter. Arbeidet med dette vil være verdifullt i seg selv, for det vil bevisstgjøre både systemet selv og omverdenen om disse aspektene av skolens målsetninger.

Den dårlige grunnen til å kritisere PISA som "ikke komplett" er derimot når man egentlig ikke ønsker at kvalitet skal måles i det hele tatt. Da fremstilles kvalitet gjerne noe som kun kan forståes av lærere (og da etter kriteriet "vi gjenkjenner det når vi ser det"). Dette er humbug. Hvis en ikke engang klarer å definere kvalitetskriterier som kan gjenkjennes systematisk (dvs. måles), så er man over i mystikken og religionens sfære. Vi skal "tro" på skolen og pedagogene, og ikke stille spørsmål ved ting som overgår vår fatteevne.

Det er imidlertid en viktig ting til å si om PISA-kriteriene vs. samarbeid/kreativitet/fleksibilitet: De er ikke likestilte. Hva vil vi helst ha:

• En ingeniør som skårer høyt på matte og naturfag, men er lite kreativ?
  eller
• En ingeniør som skårer lavt på matte og naturfag, men er meget kreativ?

Med andre ord: Gode PISA-resultater er grunnleggende. De øvrige egenskapene er "multiplikatorer", som blir spesielt verdifulle i et skolesystem som er sterkt på basiskunnskaper. 

Til syvende og sist er det nok ganske utenkelig at et skolesystem skulle være blant verdens beste totalt sett, uten at dette gav seg utslag i topp PISA-resultater.  Selv om PISA ikke måler alt, kan vi ikke stikke hodet i sanden å innbilde oss at skolesystemet vårt akkurat nå er i verdensklasse.

Nye nasjonale prøver publisert og politisert

Resultatene fra ny runde nasjonale prøver er ute. Kortversjon av debatten:

- Oslo-skolen best!
- Men de jukser!
- Nei, det gjør de ikke!

Dette dreier seg egentlig om den store drakampen om den norske skolen: Høyre har fått kloa i Oslo-skolen, og har (med god støtte fra ledelsen i kommunens Utdanningsetat) gått svært aktivt til verks med omstilling. Høyre fremmer nå Oslo-skolen som bevis på at deres skole-politikk funker, og resultatene fra nasjonale prøver er et av "bevisene".

Dette er selvsagt en rød klut for politiske aktører som ikke liker Høyre (f.eks. Ap, SV og Utdanningsforbundet). Disse sår derfor tvil om hvorvidt Oslo-skolen virkelig er bedre.

Det er bra med diskusjoner av metodene bak forskningsresultater og statistikk, spesielt i en så politisert sektor som utdanning. Når det gjelder nasjonale prøver, så er det for eksempel et viktig poeng at prøvene måler elevene, ikke skolene (så en skole der elevene har gode forutsetninger kommer bedre ut). Dette kan slå begge veier for Oslo - her er det både flere sosiale utfordringer, mer kulturell og språklig variasjon, og høyere utdannede foreldre.

Aktørene som har en politisk agenda i metode-diskusjonen har imidlertid liten troverdighet, og språket som brukes ("juks", "dopingkultur" osv.) setter spesielt Utdanningsforbundet i et dårlig lys.

Utdanningsforbundet har ingen fremtidsvisjon

Denne bloggen kom i stand etter at jeg skjønte hvor dårlig det står til med norsk skole. Siden har jeg jaktet på idéer til forbedring.

Det var svært naturlig å besøke Utdanningsforbundets hjemmesider. De skal jo være talerør for 150.000 pedagoger, og burde være i god posisjon til å ha en fremtidvisjon for skolen. I dokumentet ”Verdiar og Prinsipp for Utdanningsforbundet” fant jeg disse kun punktene:

• Nasjonale standarder
• God tilgang på ressurser
• Styrke barnehagen som viktig del av utdanningsløpet
• Forsvare danningsaspektet/motvirke instrumentelt læringssyn
• Trygge, profesjonelle og faglig kompetente lærere
• Rett til likeverdig utdanning, tilpasset opplæring og spesialundervisning (ved behov)
• Godt læringsmiljø
• Offentlig utdanningssystem med sterk og klar statlig styring
• Gratis utdanning for alle
• Hindre utbytte i private utdanningsvirksomheter

Dette er tidenes hakeslepp. Bortsett fra de punktene som er rene festtaler  (profesjonelle lærere, godt læringsmiljø osv) er jo dette bare oppgulp av gamle og utprøvde idéer fra en politisk ytterfløy. Man er først og fremst opptatt av hva man er imot (privatskoler, nasjonale prøver og desentralisering). Jeg hadde trodd at det ville være ihvertfall et snev av fremtidsvisjoner blant lærernes representanter.

Det finnes noen radikale tanker: "Vi tek avstand frå marknadsorienterte styringsideologiar. Vi vil arbeide for at det blir nytta demokratiske styringssystem utan preg av marknadsorientert målsstyring.". I en tid der selv Sosialistisk Venstreparti er opptatt av å regulere markedsøkonomien snarere enn å avvikle den, må jo dette kalles et ambisiøst reaksjonært prosjekt. Men det bringer verken den norske skolen eller lærerne som gruppe fremover.

De lærerne jeg kjenner er mer opptatt av resultater i klasserommet enn av å kjempe for marxistiske styringsprinsipper. Beslutningen om å bli lærer springer som regel ut av engasjement og ambisjoner på egne og elevens vegne. Utdanningsforbundet svikter dette engasjementet og disse ambisjonene.

Frontkjemperne i kampen for kunnskapssamfunnet fortjener en bedre fagforening enn dette.