OECD om lærere: Kvalitet fremfor kvantitet

OECD om hva PISA-undersøkelsene har lært oss om god skolepolitikk:

The countries that perform well in PISA tend to attract the best students into the teaching profession by offering them higher salaries and greater professional status. They also tend to prioritise investment in teachers over smaller classes.

I Norge er vi i ferd med å gå motsatt vei - flere lærere med samme lønnsvilkår, i stedet for lønnsøkninger til dem vi allerede har (nei, man kan ikke få begge deler).  Paradoksalt nok er det Utdanningsforbundet som presser frem denne prioriteringen. Forstå det den som kan.

Se også:
Feil ressursbruk (mitt innlegg i Dagbladet) (18.12.2010)
Betale for gode lærere (17.01.2011)
Lærerne: Økt lønn? Nei takk! (20.06.2011)
En dårlig idé blir verre (ressursnorm) (09.11.2011)
Lærerne vil fortsatt ikke ha lønnsløft (23.01.2012)

En dårlig idé blir verre (ressursnorm)

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor ressursnormen, som skal lovfeste enda flere lærere i skolen, er en dårlig idé. Den har akkurat blitt verre. Ressursnormen vil nemlig også hindre kommunene i å prioritere skoler med utfordringer, f.eks. i Oslo Øst.

Kristin Halvorsen vil nemlig at ressursnormen skal gjelde på skolenivå. Det vil si at den skal sette krav til hvor mange lærere det skal være på hver enkelt skole, slik at ikke kommunen kan velge å ha færre noen steder og flere på andre. "Bra!", sier kanskje tilhengerne av ressursnormen, "Det er jo akkurat det som er poenget, at vi ikke kan stole på kommunene!".

I Oslo har kommunen bevisst hatt flere lærere på Oslo øst og færre i vest. En del skoler med store utfordringer, f.eks. i form av språklig og kulturelt mangfold, har dermed lyktes godt og skårer høyt på nasjonale prøver. Dette vil altså Kristin Halvorsens hjertebarn sette en stopper for. Det finnes ikke penger til å sette flere lærere på Oslo vest, uten å kutte i øst.

Dette eksempelet illustrerer en grunnleggende brist i logikken bak ressursnormen. Det er nemlig ikke slik at vi trenger staten til å diktere hvordan kommunepolitikerne skal prioritere sine ressurser. Rigide regler som ser smarte ut på et skrivebord i et departement er ofte skivebom i virkelighetens verden. Det er derfor vi har lokaldemokrati til lokale saker.

Lærerne: Økt lønn? Nei takk!

77% av skolebudsjettet går til lærerlønninger. Det betyr både økte lærerlønninger og økt antall lærere kun kan komme gjennom økninger i totalbudsjettet for skolen.

Store budsjettøkninger kommer ikke. Norge har allerede blant verdens høyeste skolekostnader pr. elev, og velferdstjenestene i Norge vil komme under økt press i årene som kommer.

Hvis vi øker antallet lærere, blir det ikke noe skikkelig løft i lærerlønningene.

Jeg skjønner ikke at lærerne finner seg i at fagforeningen deres jobber aktivt for å holde lønna deres nede med utspill som dette og dette og dette.


PS: Se denne lille bakgrunnshistorien om hvorfor vi alle bør foretrekke lærerlønninger over lærertetthet.

Tilpasset opplæring - er det reelt?

I boka "Same Thing Over and Over" slakter Frederick M. Hess begrepet "tilpasset opplæring" som en fiksjon. Han skriver:

Differentiated instruction ... is a pleasant enough sentiment that ultimately requires teachers to simultaneously instruct a variety of students, with various needs and varying levels of achievement, in a single classroom.  While laudable in theory, the problem is that such reforms set unrealistic expectations for what most teachers will be able to do.  In the case of differentiated instruction, the disconnect between expectations and reality may unwittingly reduce teacher effectiveness while making it more difficult to attract and retain enough quality educators.

Dette er en alvorlig påstand, for den utfordrer kanskje den viktigste grunnpilaren i det norske skolesystemet. Stor var derfor overraskelsen da jeg fant at Utdanningsdirektoratets egen artikkelsamling om tilpasset opplæring er minst like kritisk:

... oppfatninga og tolkinga av omgrepet [er] slett ikkje så eintydig – noko som kanskje først og fremst skuldast at omgrepet er politisk – og ikkje fagleg – skapt.

og kosten blir sterkere:

Når ein undersøker kva som faktisk går føre seg i skolen, viser det seg at opplæringa slett ikkje alltid er så tilpassa, slik fleire forskings- og evalueringsrapportar dei siste åra peiker på... Praksis i klasseromma har ført til at elevar blir underytarar, iflg. ein OECD-rapport om Noreg (Mortimore, 2004). Det var eit fråvær av læringstrykk i  norske klasserom hevdar rapporten ”a culture where children are underchallenged”. I andre rapportar (Bachmann & Haug, 2006a; Dale  & Wærness, 2006; Nordahl, 2005) blir det vidare vist til at variasjonen i undervisninga er liten, elevane mistrivst, dei har lite motivasjon, og lite læring skjer. Dei store undersøkingane  av elevane sine faglege prestasjonar som PIRLS, TIMMS og PISA, viser dessutan at  norske elevar slit med å konsentrere seg i fleire fag.  Med andre ord har ikkje elevar i norsk skole lært så mykje som dei kunne – med tanke  på deira læringspotensiale. 

Det finst altså inga enkel oppskrift på korleis ein kan sikre tilpassa opplæring. Omgrepet sin abstrakte definisjon og det politiske innhaldet kan forklare noko av den usikkerheita som rår i skolane. Men kanskje har vi i iveren etter å finne gode løysningar på korleis vi skal gjennomføre den tilpassa opplæringa i praksis, også mista fokus på læring. 

Dette stemmer godt med de opplysningene jeg gravde frem fra Elevundersøkelsen i høst om at nesten hver tredje elev faller av undervisningen fordi den er på feil nivå for dem.

Vi har hatt "tilpasset opplæring" i den norske skolen siden 1970-tallet. Den gang jeg selv kjedet meg gjennom skoletimene sa man: ”Pedagogisk praksis for tilpasset opplæring kan ikke foreskrives, men må skapes, av pedagoger som gjennom søking etter den blir autonome og profesjonelle.” (Kirke- og undervisningsdepartementet, 1983).

I år 2010 har man tydeligvis ikke kommet så mye lenger, og barna får fortsatt ikke utnyttet sitt læringspotensial. Da må en ihvertfall stille spørsmålet: Er fortsatt satsing på "tilpasset opplæring" egentlig et ideologisk og politisk motivert eksperiment med våre barns skolegang og fremtid?

Hva kan man gjøre?

• Fortsette å prøve å få tilpasset opplæring til å fungere i klasser (dette ser ut til å være hensikten med artikkelsamlingen sitatene over er hentet fra)
• Redusere klassestørrelsen til et nivå der læreren virkelig har tid til å tilpasse til hver elev. Basert på det jeg har funnet om effekt av klassestørrelse snakker vi ikke her om å gå fra 13,1 lærere pr. klasse til 12,0, men kanskje ned til 4 eller 5. Dette er ikke gjennomførbart, da det ville kreve over 100.000 nye lærere over natten og over 100 milliarder kroner til ekstra lærerlønninger, for ikke å snakke om nye skolebygg. Som artikkelsamlingen sier: "Tilpassa opplæring blir oppfatta nærast som ein juridisk rett som alle elevar har. Det fører til eit unisont krav om meir ressursar, fordi det er uråd å tenkje seg at ein skal kunne individualisere på denne måten innanfor dei rammene som i dag eksisterer." (Ref. også mitt innlegg i Dagbladet 18/12-10)
• Øke bruken av "forsering", det vil si at elever som går raskt frem i et fag rykker opp til klassetrinnet over i det faget. Dette er et godt dokumentert, effektivt virkemiddel, som likevel ikke brukes i særlig grad i dag. Dette skyldes at skolene ikke samkjører timeplanene på forskjellige trinn. 
• Innføre nivådifferensierte grupper i hver skole, slik det for eksempel ble foreslått i en rapport som Regjeringen fikk laget nylig (og skjøt ned straks de fikk konklusjonene)

Feil ressursbruk (mitt innlegg i Dagbladet)

Mitt innlegg i Dagbladet i dag (kun papir-utgaven):

Regjeringen har varslet en økning i antall lærere gjennom en såkalt ”ressursnorm”. Det høres kanskje fint ut, men det er en svært dårlig idé.

Vi behøver en kraftig investering i våre lærere, men vi må sette kvalitet fremfor kvantitet. Selv om det finnes mange dyktige lærere i Norge er nivået altfor ujevnt. Yrket er ikke attraktivt nok. Minimumskravene for opptak på lærerutdanningen for grunnskolen er skarve 3 i norsk og matte. Alle som søker (og møter kravene) kommer inn.

En kraftig satsing må til. Først og fremst må vi øke lønn og status i læreryrket. Det må innføres omfattende coaching-ordninger for nyutdannede, og bedre etterutdanning. Mer av lærernes tid må frigjøres til undervisning, for eksempel ved at man av-byråkratiserer hverdagen og ansetter støttepersonell for oppgaver som ikke krever lærerens pedagogiske ekspertise. En slik satsing vil koste mye penger.

Mesteparten av pengene i den norske skolen går til personalet. Skal vi for eksempel øke lønn med 30%, vil totalregningen øke med omtrent 24% (gigantiske 16 milliarder kroner). Mange vil spørre om det er riktig å fortsette å øke kostnadene i skolen. Til og med i Armenia gjør elevene det bedre enn norske barn på internasjonale prøver, selv om Norge bruker 5 ganger mer penger på skolen (kjøpekraftjustert). Skolesystemet vårt er helt på grensen til å være så dyrt at det ikke er bærekraftig på lang sikt, når oljepengene på statsbudsjettet begynner å minke. Likevel er det klart at lærerkvaliteten må opp, og det blir ikke gratis.

Sannsynligvis er den rette oppskriften å øke budsjettene en del, men også ta en gradvis reduksjon i antall lærere – hovedsakelig gjennom naturlig avgang. Armenia har forbedret sine resultater kraftig de siste årene, samtidig som de har redusert antallet lærere med nesten 40%. Dette stemmer med skoleforskningen, som ikke gir særlig støtte til at flere lærere gir bedre læringsresultater.

Regjerningen ønsker likevel å lovfeste nettopp en økning i antall lærere. Slik vil de bruke opp penger som trengs til å løfte lærerkvaliteten, og kvalitetsproblemet vil bare øke. Regjeringen kjører denne saken etter press fra fagforeningen, som kun kan få flere medlemmer hvis det blir flere lærere.

Dette forslaget må stoppes. I stedet må det komme en handlekraftig plan for å investere i de lærerne vi allerede har.

Både Norge og USA har ligget i verdenstoppen i pengebruk pr. elev, og begge ligger dårlig an på PISA-undersøkelsene. Det er samtidig en svært viktig forskjell: Når krisepakken nå ebber ut i USA er enorme kutt i offentlige budsjetter uunngåelige*.

Gitt situasjonen er det kanskje ikke rart at USAs utdanningsminister Arne Duncan holder taler om å få mer for pengene i skoleverket. Hos American Enterprise Institute snakket han på onsdag om "The New Normal", som han kontrasterer mot "a century-old, industrial-age factory model of education".

Han varsler et antall endringer, blant annet:

Bruk av teknologi til å drive skole på nye måter

Technology can play a huge role in increasing educational productivity, but not just as an add-on or for a high-tech reproduction of current practice. Again, we need to change the underlying processes to leverage the capabilities of technology. The military calls it a force multiplier. Better use of online learning, virtual schools, and other smart uses of technology is not so much about replacing educational roles as it is about giving each person the tools they need to be more successful--reducing wasted time, energy, and money.

Lærerlønn basert mer på prestasjoner og mindre på kompetanse og ansiennitet 

Districts currently pay about $8 billion each year to teachers because they have master's degrees, even though there is little evidence teachers with masters degrees improve student achievement more than other teachers--with the possible exception of teachers who earn masters in math and science

Endring i fokus på mindre klasser

Up through third grade, research shows a small class size of 13 to 17 students can boost achievement. Parents, like myself, understandably like smaller classes. We would like to have small classes for everyone--and it is good news that the size of classes in the U.S. has steadily shrunk for decades. But in secondary schools, districts may be able to save money without hurting students, while allowing modest but smartly targeted increases in class size.

In our blueprint for reauthorizing the Elementary and Secondary Education Act, we support shifting away from class-sized based reduction that is not evidence-based. It might be that districts would vary class sizes by the subject matter or the skill of the teacher, or that part-time staff could be leveraged to lower class size during critical reading blocks.

Utskrift av hele talen finnes her.

Jeg merket meg også noen fakta gitt innledningsvis AEIs Rick Hess: Siden 1970 har amerikansk skole fått 8% flere elever og 82% flere pedagoger. I samme periode har pengebruk per elev triplet seg (inflasjonsjustert). Jeg har ikke gravd i tallene, men tror de ligner i Norge (hvis noen leser dette og vet, skriv gjerne en kommentar!).




* For å få et inntrykk, prøv å balansere det føderale budsjettet i denne kalkulatoren. I tillegg til dette budsjetthullet kommer underskuddene i hver enkelt stat og hver enkelt kommune.