Spesialskoler for de flinkeste?

Blant elevene på "vår" skole (Tåsen) er det en gutt som ligger svært langt fremme faglig, blant annet i matematikk. Hans far, Trond Heier, har naturlig nok vært engasjert i arbeidet for å tilpasse undervisningen også til faglig sterke barn. Dette skrev han i en mail til meg nylig (gjengitt med tilatelse):

Jeg synes det er veldig bra med det fokuset som Tåsen skole tross alt har på å få til opplegg for de som tar læring raskt. Desto mer frustrerende blir det jo når de selv gir uttrykk for at regelverket er begrensende.

For meg virker det som skolenes største utfordring ligger i at de ikke klarer å lage opplegg som gir et tilstrekkelig høyt tempo i læringen til å tilfredssstille de sterkeste. Det er fint å gi elevene mulighet for å følge undervisning på høyere trinn, men poenget er jo at disse barna stort sett aldri behøver repetisjon. Kunnskapen går rett inn, forstås, og blir der. Hvis de skal stimuleres til kontinuerlig utvikling bør de altså få nytt materiale hver dag.

Ta et eksempel som Magnus Carlsen. Fra han var liten husker han de aller fleste sjakkpartier han har lest. Han spiller dessuten overraskende kreativt, og han kan spille simultansjakk "blindt" mot et tosifret antall motstandere.

Sjakk er interessant og spennende. Likevel - tenk hva en med hans kapasitet kunne fått til med samme engasjement, oppfølging og kunnskap innen matematikk, partikkelfysikk, nanoteknologi, ...
Ja, han er eksepsjonell, men skal vi akseptere at skolene våre ikke er i nærheten av å ha et tilbud som kan tilfredsstille intellektet til slike elever? Alt tyder på at skolene i slike tilfeller blir kunnskapsbegrensende heller enn kunnskapsutviklende.

Er det et lost case å få til dette innenfor eksisterende rammer, slik at det eneste som kan fungere er spesialskoler?

Det er en veldig viktig debatt Trond reiser her. Finnes det håp for de flinkeste i den norske "enhetsskolen"?

Rødgrønt humbug om smarte elever

Regjeringens talskvinner har vært ute i Aftenposten i dag og tatt selvkritikk for tilretteleggingen for smarte elever etter gårsdagens fokus på saken.

Det hjelper likevel fint lite, så lenge de konkluderer med at "det viktigste grepet man kan ta, er å gi systematisk tilpasset opplæring til alle elever" og "bedre tilrettelagt undervisning for alle elever er en bedre vei å gå enn å gjøre enkeltvedtak om spesialundervisning til spesielt intelligente barn". Det er jo akkurat dette som har vært strategien hele tiden!

Når vi har et prinsipp om at alle elever skal gå i de samme klassene uansett modenhet og ferdigheter, så er enkeltvedtak sikkerhetsventilen som skal redde de elevene som er for langt unna snittet. Dersom denne tryggheten fortsatt kun skal tilbys de svake elevene, så er de mest lærenemme fortsatt like dårlig stilt. Det hjelper ikke å ta selvkritikk, hvis man uansett fastholder den tidligere politikken.

Skolen svikter de smarteste barna

Dersom et barn ikke kan få sine læringsbehov dekket i vanlig klasse, skal det få et spesialtilbud. Aftenposten skriver i dag at slike "enkeltvedtak" omtrent aldri gjøres for de smarteste barna, og om hvordan en ny bok dokumenterer hvor galt det kan gå.

I jakten på "sosial utjevning" og "løfte de svake" svikter skolen en stor gruppe barn på systematisk vis. På den skolen der jeg har mine barn har rektor fått nei på "enkeltvedtak" og rett og slett konkludert med at problematikken "ikke står på dagsorden" i skolesystemet. Jeg husker selv tilbake på min egen skolegang, der jeg ble satt bakerst i klasserommet og bedt om å lese krimbøker under pulten, så jeg ikke skulle forstyrre de andre elevene.

Skolen er tydeligvis fortsatt lagt opp slik at de flinke får klare seg selv (eller ikke). Ikke bare er dette grusomt for barna det gjelder, men det er også veldig synd for Norge dersom vi går glipp av talenter som kunne hatt stor betydning for norsk samfunnsliv, forskning, kultur, næringsliv og utdanning når oljen snart tar slutt.

Tilpasset opplæring - er det reelt?

I boka "Same Thing Over and Over" slakter Frederick M. Hess begrepet "tilpasset opplæring" som en fiksjon. Han skriver:

Differentiated instruction ... is a pleasant enough sentiment that ultimately requires teachers to simultaneously instruct a variety of students, with various needs and varying levels of achievement, in a single classroom.  While laudable in theory, the problem is that such reforms set unrealistic expectations for what most teachers will be able to do.  In the case of differentiated instruction, the disconnect between expectations and reality may unwittingly reduce teacher effectiveness while making it more difficult to attract and retain enough quality educators.

Dette er en alvorlig påstand, for den utfordrer kanskje den viktigste grunnpilaren i det norske skolesystemet. Stor var derfor overraskelsen da jeg fant at Utdanningsdirektoratets egen artikkelsamling om tilpasset opplæring er minst like kritisk:

... oppfatninga og tolkinga av omgrepet [er] slett ikkje så eintydig – noko som kanskje først og fremst skuldast at omgrepet er politisk – og ikkje fagleg – skapt.

og kosten blir sterkere:

Når ein undersøker kva som faktisk går føre seg i skolen, viser det seg at opplæringa slett ikkje alltid er så tilpassa, slik fleire forskings- og evalueringsrapportar dei siste åra peiker på... Praksis i klasseromma har ført til at elevar blir underytarar, iflg. ein OECD-rapport om Noreg (Mortimore, 2004). Det var eit fråvær av læringstrykk i  norske klasserom hevdar rapporten ”a culture where children are underchallenged”. I andre rapportar (Bachmann & Haug, 2006a; Dale  & Wærness, 2006; Nordahl, 2005) blir det vidare vist til at variasjonen i undervisninga er liten, elevane mistrivst, dei har lite motivasjon, og lite læring skjer. Dei store undersøkingane  av elevane sine faglege prestasjonar som PIRLS, TIMMS og PISA, viser dessutan at  norske elevar slit med å konsentrere seg i fleire fag.  Med andre ord har ikkje elevar i norsk skole lært så mykje som dei kunne – med tanke  på deira læringspotensiale. 

Det finst altså inga enkel oppskrift på korleis ein kan sikre tilpassa opplæring. Omgrepet sin abstrakte definisjon og det politiske innhaldet kan forklare noko av den usikkerheita som rår i skolane. Men kanskje har vi i iveren etter å finne gode løysningar på korleis vi skal gjennomføre den tilpassa opplæringa i praksis, også mista fokus på læring. 

Dette stemmer godt med de opplysningene jeg gravde frem fra Elevundersøkelsen i høst om at nesten hver tredje elev faller av undervisningen fordi den er på feil nivå for dem.

Vi har hatt "tilpasset opplæring" i den norske skolen siden 1970-tallet. Den gang jeg selv kjedet meg gjennom skoletimene sa man: ”Pedagogisk praksis for tilpasset opplæring kan ikke foreskrives, men må skapes, av pedagoger som gjennom søking etter den blir autonome og profesjonelle.” (Kirke- og undervisningsdepartementet, 1983).

I år 2010 har man tydeligvis ikke kommet så mye lenger, og barna får fortsatt ikke utnyttet sitt læringspotensial. Da må en ihvertfall stille spørsmålet: Er fortsatt satsing på "tilpasset opplæring" egentlig et ideologisk og politisk motivert eksperiment med våre barns skolegang og fremtid?

Hva kan man gjøre?

• Fortsette å prøve å få tilpasset opplæring til å fungere i klasser (dette ser ut til å være hensikten med artikkelsamlingen sitatene over er hentet fra)
• Redusere klassestørrelsen til et nivå der læreren virkelig har tid til å tilpasse til hver elev. Basert på det jeg har funnet om effekt av klassestørrelse snakker vi ikke her om å gå fra 13,1 lærere pr. klasse til 12,0, men kanskje ned til 4 eller 5. Dette er ikke gjennomførbart, da det ville kreve over 100.000 nye lærere over natten og over 100 milliarder kroner til ekstra lærerlønninger, for ikke å snakke om nye skolebygg. Som artikkelsamlingen sier: "Tilpassa opplæring blir oppfatta nærast som ein juridisk rett som alle elevar har. Det fører til eit unisont krav om meir ressursar, fordi det er uråd å tenkje seg at ein skal kunne individualisere på denne måten innanfor dei rammene som i dag eksisterer." (Ref. også mitt innlegg i Dagbladet 18/12-10)
• Øke bruken av "forsering", det vil si at elever som går raskt frem i et fag rykker opp til klassetrinnet over i det faget. Dette er et godt dokumentert, effektivt virkemiddel, som likevel ikke brukes i særlig grad i dag. Dette skyldes at skolene ikke samkjører timeplanene på forskjellige trinn. 
• Innføre nivådifferensierte grupper i hver skole, slik det for eksempel ble foreslått i en rapport som Regjeringen fikk laget nylig (og skjøt ned straks de fikk konklusjonene)