En dårlig idé blir verre (ressursnorm)

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor ressursnormen, som skal lovfeste enda flere lærere i skolen, er en dårlig idé. Den har akkurat blitt verre. Ressursnormen vil nemlig også hindre kommunene i å prioritere skoler med utfordringer, f.eks. i Oslo Øst.

Kristin Halvorsen vil nemlig at ressursnormen skal gjelde på skolenivå. Det vil si at den skal sette krav til hvor mange lærere det skal være på hver enkelt skole, slik at ikke kommunen kan velge å ha færre noen steder og flere på andre. "Bra!", sier kanskje tilhengerne av ressursnormen, "Det er jo akkurat det som er poenget, at vi ikke kan stole på kommunene!".

I Oslo har kommunen bevisst hatt flere lærere på Oslo øst og færre i vest. En del skoler med store utfordringer, f.eks. i form av språklig og kulturelt mangfold, har dermed lyktes godt og skårer høyt på nasjonale prøver. Dette vil altså Kristin Halvorsens hjertebarn sette en stopper for. Det finnes ikke penger til å sette flere lærere på Oslo vest, uten å kutte i øst.

Dette eksempelet illustrerer en grunnleggende brist i logikken bak ressursnormen. Det er nemlig ikke slik at vi trenger staten til å diktere hvordan kommunepolitikerne skal prioritere sine ressurser. Rigide regler som ser smarte ut på et skrivebord i et departement er ofte skivebom i virkelighetens verden. Det er derfor vi har lokaldemokrati til lokale saker.

Rødgrønt humbug om smarte elever

Regjeringens talskvinner har vært ute i Aftenposten i dag og tatt selvkritikk for tilretteleggingen for smarte elever etter gårsdagens fokus på saken.

Det hjelper likevel fint lite, så lenge de konkluderer med at "det viktigste grepet man kan ta, er å gi systematisk tilpasset opplæring til alle elever" og "bedre tilrettelagt undervisning for alle elever er en bedre vei å gå enn å gjøre enkeltvedtak om spesialundervisning til spesielt intelligente barn". Det er jo akkurat dette som har vært strategien hele tiden!

Når vi har et prinsipp om at alle elever skal gå i de samme klassene uansett modenhet og ferdigheter, så er enkeltvedtak sikkerhetsventilen som skal redde de elevene som er for langt unna snittet. Dersom denne tryggheten fortsatt kun skal tilbys de svake elevene, så er de mest lærenemme fortsatt like dårlig stilt. Det hjelper ikke å ta selvkritikk, hvis man uansett fastholder den tidligere politikken.

Et (lite) skritt i riktig retning

Stortingsmeldingen om ungdomsskolen som ble lagt frem i dag er et lite skritt i riktig retning. De positive punktene i mine øyne:

• 1,5 uketimer valgfag innføres
• Flere punkter som dreier seg om å legge til rette for at elever kan følge undervisning på høyere trinn dersom de er spesielt faglig sterke (forsering)
• Prøveprosjekt for "virtuell skole" (les: e-læring) i matematikk

Samtidig er Utdanningsforbundets kommentar nokså treffende: "Stortingsmeldingen beskriver situasjonen godt, men leverer overhodet ikke på tiltak. Her er det mye gammelt nytt og god vilje – og lite substans.". Til å være første Stortingsmelding om ungdomsskolen på 40 år er det lite action. Spesielt kapitellet om styrking av lærernes ferdigheter i klasseledelse (kap. 9) er i realiteten én lang festtale. 

Det negative:

• Som ventet sier Regjeringen nei til forslaget fra dens egen arbeidsgruppe "Matematikk for alle!" om å dele matte-undervisningen i to. Jeg oppfatter dette som rent ideologisk begrunnet, selv om det i meldingen begrunnes med at dette har vært prøvd før med lite hell og med referanse til forskning (begge deler er kreative tolkninger av fakta).
• Igjen er det manglende fokus på lærernes kunnskaper i de fagene de underviser i. Meldingen refererer til at "en av OECDs anbefalinger er styrking av lærernes kompetanse i fagene, og ekspertgruppen trekker i den forbindelse spesielt fram matematikk, sammen med naturfag" (kap. 5). Dette følges overhode ikke opp. Det virker på meg som om ikke denne Regjeringen (og kanskje ikke KD/UDIR) har noen som helst forståelse for at det å lære bort akademiske fag krever en solid teoretisk forankring, ikke bare evnen til å mekanisk utføre de oppgaver som elevene skal settes i stand til å løse.  Når en elev spør "Hvorfor kan vi ikke dele på 0?" eller "hva er tiden?", så får hun sannsynligvis ikke fullgodt svar med mindre læreren har betydelig kunnskap i faget på høyskole- eller universitetsnivå.

EDIT: Høyre setter valgfag opp mot norsk og matte. Argumentet er relevant, spesielt så lenge Norge har så dårlige resultater i disse fagene. Jeg tror imidlertid at problemet ikke er for få skoletimer i disse fagene, spesielt ikke på ungdomstrinnet. Mye tyder på at nøkkelen til bedre resultater i kjernefagene er dyktige lærere, gode læreplaner/lærebøker, gode systemer for å fange opp dem som sliter (vurdering for læring/kartleggingsprøver) og nivåtilpasset opplæring.

PISA 2009: Hurra! men...

Alle som brenner for den norske skolen bør glede seg over PISA-resultatene som ble presentert i dag. Der trenden var negativ 2000-2006, har vi nå fått et kraftig oppsving. Forbedringen i lesing er såpass kraftig at hvis den skulle fortsette til 2015 så vil vi skåre høyere enn dagens nummer 1 (Sør-Korea). Også i matematikk og naturfag er forbedringen så god at man kan si seg fornøyd med utviklingen i perioden.

Men hva betyr egentlig resultatene? Er norsk skole nå bra? Er den på rett vei? Det er ikke lett å si på bakgrunn av denne undersøkelsen. Situasjonen for den norske skolen er nå:

• Resultat på gjennomsnittsnivå i OECD-området
• Resultat på nivå med andre nordiske land, bortsett fra Finland som gruser oss
• Oppadgående kortsiktig 3-års trend
• Flat 9-års trend

Det kan være at det har skjedd en fundamental endring, og at vi nå er på stigende trend. Det kan også hende at gevinsten er mer kortvarig, fordi man har gjort en del "strakstiltak" som gir engangseffekt. En tredje mulighet er at 2006 var et eksepsjonelt dårlig år, som nå har blitt "rettet opp". Vi kan ikke vite dette enda, før vi får se PISA 2012 og 2015.

Det som er sikkert, er at alle parter i den norske skoledebatten vil hevde at resultatene bekrefter deres syn:

• Kristin Halvorsen inkasserer dette som en suksess for hennes skolepolitikk, og sa til og med i dag at hun "avlyser" mange deler av debatten (friskoler, hvorvidt mer penger til skolen hjelper etc.)
• Høyre jubler over at Kunnskapsløftet til Kristin Clement endelig gir effekt
• Motstandere av friskoler og nivådifferensiering hevder at Sveriges dårlige resultater beviser at slike tiltak gir dårligere resultater (basert på ett datapunkt, og uten å ta med at mange av landene som skårer høyest ser slike ordninger som en selvfølge)
• Motstandere av regjeringens jubel lurer på hvorfor Singapore har 36% på høyeste de to høyeste nivå i matte, mens Norge har 2% (igjen veldig selektiv bruk av data)

PISA 2009 gir ikke grunnlag for noen slike konklusjoner om skolepolitikk. Når vi får en undersøkelse som bryter med trenden, må vi dessverre leve med å måtte vente på fasiten.

Det som er den største faren er at den livlige skoledebatten vår er truet. Vi må unngå at den hemmes av en selvtilfreds Kunnskapsminister som erklærer seier for dagens ordninger og egen politikk. Å ligge på OECD-snitt er ikke seier, det er i beste fall et delmål.

Men en gledens dag er det!