Et (lite) skritt i riktig retning

Stortingsmeldingen om ungdomsskolen som ble lagt frem i dag er et lite skritt i riktig retning. De positive punktene i mine øyne:

• 1,5 uketimer valgfag innføres
• Flere punkter som dreier seg om å legge til rette for at elever kan følge undervisning på høyere trinn dersom de er spesielt faglig sterke (forsering)
• Prøveprosjekt for "virtuell skole" (les: e-læring) i matematikk

Samtidig er Utdanningsforbundets kommentar nokså treffende: "Stortingsmeldingen beskriver situasjonen godt, men leverer overhodet ikke på tiltak. Her er det mye gammelt nytt og god vilje – og lite substans.". Til å være første Stortingsmelding om ungdomsskolen på 40 år er det lite action. Spesielt kapitellet om styrking av lærernes ferdigheter i klasseledelse (kap. 9) er i realiteten én lang festtale. 

Det negative:

• Som ventet sier Regjeringen nei til forslaget fra dens egen arbeidsgruppe "Matematikk for alle!" om å dele matte-undervisningen i to. Jeg oppfatter dette som rent ideologisk begrunnet, selv om det i meldingen begrunnes med at dette har vært prøvd før med lite hell og med referanse til forskning (begge deler er kreative tolkninger av fakta).
• Igjen er det manglende fokus på lærernes kunnskaper i de fagene de underviser i. Meldingen refererer til at "en av OECDs anbefalinger er styrking av lærernes kompetanse i fagene, og ekspertgruppen trekker i den forbindelse spesielt fram matematikk, sammen med naturfag" (kap. 5). Dette følges overhode ikke opp. Det virker på meg som om ikke denne Regjeringen (og kanskje ikke KD/UDIR) har noen som helst forståelse for at det å lære bort akademiske fag krever en solid teoretisk forankring, ikke bare evnen til å mekanisk utføre de oppgaver som elevene skal settes i stand til å løse.  Når en elev spør "Hvorfor kan vi ikke dele på 0?" eller "hva er tiden?", så får hun sannsynligvis ikke fullgodt svar med mindre læreren har betydelig kunnskap i faget på høyskole- eller universitetsnivå.

EDIT: Høyre setter valgfag opp mot norsk og matte. Argumentet er relevant, spesielt så lenge Norge har så dårlige resultater i disse fagene. Jeg tror imidlertid at problemet ikke er for få skoletimer i disse fagene, spesielt ikke på ungdomstrinnet. Mye tyder på at nøkkelen til bedre resultater i kjernefagene er dyktige lærere, gode læreplaner/lærebøker, gode systemer for å fange opp dem som sliter (vurdering for læring/kartleggingsprøver) og nivåtilpasset opplæring.

Foreldre opptrer negativt vis-a-vis skolen. Hvorfor?

En lærer i Bærum er en sterk leder i klasserommet. Hun gir elevene klare tilbakemeldinger, basert på hver enkelts innsats og utgangspunkt. På et foreldremøte tar en far ordet, og gir henne det glatte lag. Han beskylder henne for hardkjør overfor ungene, og for "fascistiske" metoder, og stadig flere foreldre henger seg på kritikken. Læreren - kanskje en av landets dyktigste - gråter i bilen hjem og bytter skole to måneder senere.

"Alle" er enige om  at en lærer  må ta ledelsen  i klassen, at det skal stilles krav til elevene, og at individuell tilpasning er viktig. Hvorfor angriper så foreldrene denne læreren?

Det er fordi opposisjon er det eneste valg foreldrene tilbys i barnas skolegang.

Vi er vant til å være i førersetet når det gjelder barna. Vi vurderer for og imot når det gjelder familielivet, oppdragelse, filmer og dataspill, kosthold, medisinsk behandling og så videre. Vi treffer valg og lever med dem på godt og vondt. Vi har ansvaret.

Så begynner barnet på skolen, og plutselig har vi ikke noe reelt valg (de færreste har en friskole i nærheten). Skolen kjører sitt opplegg på våre barn, uten å spørre oss først. Brorparten av hver dag er barnet utenfor vår kontroll. Hva som er riktige premisser for innhold og organisering i skolen er et livssyns- og verdivalg, men vi får ikke være med å ta det for egne barn.

Vi brenner for barnets beste, og et brennende engasjement gir seg gjerne utløp i handling. Hva er handlingsrommet for foreldre i den norske skolen? Vi kan protestere, og kun det. (Jeg ser bort i fra FAU og lignende, da påvirkningen på eget barns skolehverdag er minimal.)

Mange lærere og skoleledere er med rette overrasket over negativt engasjement fra foreldrene. Sånn blir det når systemet ikke tilbyr foreldrene viktige og meningsfylte valg for barna, men kun "one size fits all".