"Value added-målinger" i Osloskolen?

Byrådet har sammen med SSB arbeidet med å utvikle en indikator som viser skolens faktiske bidrag til læring.

Denne uskyldige - men veldig interessante - setningen sto å lese langt nede i en artikkel i Aften 7/2 ("Prestisjeskolene ikke alltid best").

Dette høres veldig ut som "value added", som har vært veldig kontroversielt i USA.

På sitt beste er "value added" en viktig del av et kvalitetssystem for skolen, der man kan forstå skolers og læreres prestasjoner uavhengig av hva elevene allerede kunne da de kom til skolen/klassen.

Samtidig har man den gode, gamle utfordringen med måling av sammensatte prestasjoner: Måleverktøyet kan ikke fange opp alle nyansene i prestasjon. For eksempel vil ikke "value added" avdekke hva slags læringsstrategier, holdninger og allmenndannelse elevene har fått, eller hvordan de har hatt det som mennesker underveis i læringen.

Den viktigste årsaken til at "value added" har blitt omstridt i USA er at det åpner for praksis som oppfattes som ubehagelig av mange lærere. En del steder får lærerne nå prestasjonslønn basert på denne indikatoren. LA Times publiserte endog en rangering av alle lærerne i Los Angeles, basert på deres score.

Forhåpentligvis vil lærerne og Utdanningsetaten i Oslo finne den rette balansen, slik at "value added" blir et verktøy som blir brukt på en aktiv men nyansert måte.

Gates har brukt 30 milliarder på skole (intervju)

The Wall Street Journal har intervjuet Bill Gates om hans synspunkter på skole, etter at han har brukt 10 år og 30 milliarder kroner på å prøve å få til forbedringer.

Noen av Gates' punkter fra intervjuet:

• Innsatsen Gates Foundation gjorde for å øke antallet små skoler gav ikke den type resultater de ønsket
• Selv 30 milliarder kroner over 10 år er en dråpe i havet, når hele systemet koster ca 3.600 milliarder hvert år
• Sammenlignet med hva som brukes på forskning på legemidler er forskningsinnsatsen innen utdanning minimal. En del av forklaringen er at ingen ser det som sin oppgave å finansiere slik forskning.
• Gates Foundation finansierer for tiden et forskningsprosjekt til 2 milliarder kroner, hvis mål er å måle vitenskapelig hva det er som gjør noen lærere så mye bedre enn andre. [Har omtalt dette tidligere her på bloggen, i denne artikkelen om måling av lærerprestasjoner].
• Om lærerorganisasjonenes rolle: "Teachers unions can be counted on "to stick up for the status quo," he says, but he believes they can be nudged in the right direction. "It's kind of scary for them because what we're saying is that some of these people shouldn't be teachers. So, does the club stand for sticking up for its least capable member or does it stand for excellence in education? We'll, it kind of stands for both."

Til slutt gir Gates utrykk for at realiteter bør være viktigere enn ideologi.  Han påpeker at "school vouchers" (dvs. fritt skolevalg mellom offentlige og private tilbydere) ville være veldig bra dersom det ble implementert i områder der det var bred oppslutning. Imidlertid har negative holdninger til ordningen bred utbredelse, og derfor mener han at det ikke er veien å gå. Dette kan være en nyttig påminnelse til alle oss som er lidenskapelig opptatt av skolepolitikk - er kanskje noen av våre holdninger basert mer på ideologi enn på den pragmatiske virkeligheten?

Bokanmeldelse: The Same Thing Over and Over

The Same Thing Over and Over: How School Reformers Get Stuck in Yesterday's Ideas beskriver reform etter reform i skoleverket, uten at skolene blir bedre.  Bokens forklaring er at skoledebatten henger igjen i løsninger og ordninger som ble innført for andre tider og andre formål enn de vi sikter på i dag. Den argumenterer på overbevisende måte for at skoledebatten trenger færre tabu-områder og mer reell diskusjon om en lang rekke tema.  Noen utvalgte eksempler:

• Er det riktig å gi én aktør monopol på å tilby offentlig skole i et geografisk område, eller hadde det vært bedre om flere alternativer ble tilbudt?
• Skal "lærer" være en livslang karriere eller et yrke man kan komme inn og ut av?
• Skal alle som bidrar til undervisningen være lærere, eller finnes det f.eks. roller som kan tilsvare  det en "sykepleier", "hjelpepleier" og "legesekretær" er på et sykehus?
• Skal hver skole selv produsere alt "innholdet" den tilbyr, eller kunne man kanskje hatt spesialiserte aktører som leverte undervisningstjenester på mange skoler?
• Finnes det virkelig én pedagogisk oppskrift som er riktig for alle barn, i alle kanter av landet og for alle som underviser?
• Er det kun de som har råd til å flytte til den skolekretsen de ønsker seg som skal få velge skole, eller bør alle få den muligheten?
• Når det er så stor utfordring å rekruttere de beste talentene til læreryrket i tilstrekkelig antall - er ansiennitet og studiepoeng de beste kriteriene for lærerlønn?

Bokens egne svar på slike spørsmål er en liberal skoleagenda: Å la mangfoldet få råde, la skoleorganisasjoner (offentlig eide og private) selv velge strategi og geografisk utstrekning, og la hver elev velge det som er riktig for seg. Hensyn til almennopplæring og sosial utevning ivaretas gjennom (1) offentlig finansiering som følger hver elev og (2) nasjonale minimumskrav til hva elever skal kunne, basert på et kjernepensum. Bokens viktigste bidrag er imidlertid å reise spørsmålene.

Frederick M. Hess har ikke akkurat det beste utgangspunktet for å overbevise et norsk publikum. Han er nemlig ansatt av the American Enterprise Institute, tankesmia bak de amerikanske "neocons" som sto sentralt i regjeringen til George W. Bush (for eksempel Paul Wolfowitz, John Bolton og Newt Gringrich).  I tillegg skriver han om det amerikanske skolesystemet og ikke det norske.

The Same Thing Over and Over er imidlertid verken brautende konservativ eller fjern fra norsk virkelighet.  Tvert imot virker det som om den amerikanske og den norske skolen har vært på helt parallelle reiser de siste hundre årene, noe som er sjokkerende for en som har blitt innprentet at det amerikanske skolesystemet er så... vel, amerikansk.  Hess underbygger argumentene med historiske tilbakeblikk til antikkens og til nyere tid, og med henvisning til resultater fra forskning og praksis. Han viser at ordninger det i dag er tabu å utfordre faktisk ble innført med helt andre mål enn de vi sikter etter i dag - noen gang stikk motsatt. Likeledes viser han at ordninger som var selvsagte før har blitt anatema i dag, selv om vi har de samme behovene som den gang.

Det vil være feil å plassere boken inn i en høyre/venstre-skala - til det er den for nyansert. Hess støtter eksempelvis Utdanningsforbundets advarsel mot ensidig fokus på test--resultater. Han betegner lærernes forventning om livslang og trygg ansettelse som "rimelig og forståelig", og han støtter dem i at vi trenger mindre administrativ belastning pr. lærer og færre mote-drevne reformer.

Jeg liker det gamle slagordet til Klassekampen: "Selv fanden leser Bibelen". Vi bør alle lese det beste fra alle sider av debatten, ihvertfall hvis vi er åpne nok til å la våre meninger bli utfordret. The Same Thing Over and Over er derfor obligatorisk pensum for alle som brenner for en bedre skole.


PS: Jeg skulle gjerne ha henvisninger til "de obligatoriske bøkene" fra andre sider av skoledebatten. Post tips i kommentar-feltet!


Oppdatering: Kom over en mer fyldig anmeldelse av boken på EducationNews.org.