Spesialskoler for de flinkeste?

Blant elevene på "vår" skole (Tåsen) er det en gutt som ligger svært langt fremme faglig, blant annet i matematikk. Hans far, Trond Heier, har naturlig nok vært engasjert i arbeidet for å tilpasse undervisningen også til faglig sterke barn. Dette skrev han i en mail til meg nylig (gjengitt med tilatelse):

Jeg synes det er veldig bra med det fokuset som Tåsen skole tross alt har på å få til opplegg for de som tar læring raskt. Desto mer frustrerende blir det jo når de selv gir uttrykk for at regelverket er begrensende.

For meg virker det som skolenes største utfordring ligger i at de ikke klarer å lage opplegg som gir et tilstrekkelig høyt tempo i læringen til å tilfredssstille de sterkeste. Det er fint å gi elevene mulighet for å følge undervisning på høyere trinn, men poenget er jo at disse barna stort sett aldri behøver repetisjon. Kunnskapen går rett inn, forstås, og blir der. Hvis de skal stimuleres til kontinuerlig utvikling bør de altså få nytt materiale hver dag.

Ta et eksempel som Magnus Carlsen. Fra han var liten husker han de aller fleste sjakkpartier han har lest. Han spiller dessuten overraskende kreativt, og han kan spille simultansjakk "blindt" mot et tosifret antall motstandere.

Sjakk er interessant og spennende. Likevel - tenk hva en med hans kapasitet kunne fått til med samme engasjement, oppfølging og kunnskap innen matematikk, partikkelfysikk, nanoteknologi, ...
Ja, han er eksepsjonell, men skal vi akseptere at skolene våre ikke er i nærheten av å ha et tilbud som kan tilfredsstille intellektet til slike elever? Alt tyder på at skolene i slike tilfeller blir kunnskapsbegrensende heller enn kunnskapsutviklende.

Er det et lost case å få til dette innenfor eksisterende rammer, slik at det eneste som kan fungere er spesialskoler?

Det er en veldig viktig debatt Trond reiser her. Finnes det håp for de flinkeste i den norske "enhetsskolen"?