fredag 17. desember 2010
Video-intro til de beste PISA-landene
OECD har lagt ut 20-minutters videoer fra fire forskjellige land/områder som har utmerket seg på PISA-testene (Shanghai, Ontario, Finland og Polen). Veldig severdig og inspirerende! (Bare unngå de oppstyltede intro-videoene fra OECD-ledelsen).
Kynisk verdispill?
Skoleelever er morgendagens velgere. Skal de fostres på solidaritet, likhet og kollektivt ansvar? Eller kanskje heller frihet og individets muligheter og verdi?
Handler mye av den skolepolitiske debatten egentlig om valget i 2023 og 2051?
Handler mye av den skolepolitiske debatten egentlig om valget i 2023 og 2051?
tirsdag 14. desember 2010
PISA gir ikke hele bildet
PISA er ikke nok til å fastslå hvor godt et skolesystem funker.
"Velkommen etter", sier de som synes PISA får en alt for stor plass i skoledebatten. De har lenge pekt på at PISA ikke sier noe om viktige egenskaper vi ønsker å dyrke frem hos elevene. Utdanningsforbundets temanotat om PISA påpeker for eksempel at: "PISA måler ikke elevenes evne til samarbeid, fleksibilitet, omstillingsevne, kreativitet og empati." (s. 12). Personlig er jeg helt enig med Utdanningsforbundet i at dette er svært viktige egenskaper for elevene, både som mennesker og som fremtidige arbeidstakere.
I praksis betyr dette at skolesystem i to land som skårer likt på PISA kan være av forskjellig kvalitet, fordi det er forskjell på elevenes utvikling langs dimensjoner PISA ikke måler.
Det finnes to grunner til å trekke frem denne kritikken av PISA, en god og en dårlig:
Den gode grunnen er å peke på hvordan vi kan komplettere bildet PISA (og nasjonale prøver) gir, slik at vi kan få oversikt over den totale kvaliteten som leveres av vårt skolesystem. Elevenes utvikling av de egenskapene som ikke fanges opp av eksisterende målinger må vi skaffe oss informasjon om på andre måter. Arbeidet med dette vil være verdifullt i seg selv, for det vil bevisstgjøre både systemet selv og omverdenen om disse aspektene av skolens målsetninger.
Den dårlige grunnen til å kritisere PISA som "ikke komplett" er derimot når man egentlig ikke ønsker at kvalitet skal måles i det hele tatt. Da fremstilles kvalitet gjerne noe som kun kan forståes av lærere (og da etter kriteriet "vi gjenkjenner det når vi ser det"). Dette er humbug. Hvis en ikke engang klarer å definere kvalitetskriterier som kan gjenkjennes systematisk (dvs. måles), så er man over i mystikken og religionens sfære. Vi skal "tro" på skolen og pedagogene, og ikke stille spørsmål ved ting som overgår vår fatteevne.
Det er imidlertid en viktig ting til å si om PISA-kriteriene vs. samarbeid/kreativitet/fleksibilitet: De er ikke likestilte. Hva vil vi helst ha:
"Velkommen etter", sier de som synes PISA får en alt for stor plass i skoledebatten. De har lenge pekt på at PISA ikke sier noe om viktige egenskaper vi ønsker å dyrke frem hos elevene. Utdanningsforbundets temanotat om PISA påpeker for eksempel at: "PISA måler ikke elevenes evne til samarbeid, fleksibilitet, omstillingsevne, kreativitet og empati." (s. 12). Personlig er jeg helt enig med Utdanningsforbundet i at dette er svært viktige egenskaper for elevene, både som mennesker og som fremtidige arbeidstakere.
I praksis betyr dette at skolesystem i to land som skårer likt på PISA kan være av forskjellig kvalitet, fordi det er forskjell på elevenes utvikling langs dimensjoner PISA ikke måler.
Det finnes to grunner til å trekke frem denne kritikken av PISA, en god og en dårlig:
Den gode grunnen er å peke på hvordan vi kan komplettere bildet PISA (og nasjonale prøver) gir, slik at vi kan få oversikt over den totale kvaliteten som leveres av vårt skolesystem. Elevenes utvikling av de egenskapene som ikke fanges opp av eksisterende målinger må vi skaffe oss informasjon om på andre måter. Arbeidet med dette vil være verdifullt i seg selv, for det vil bevisstgjøre både systemet selv og omverdenen om disse aspektene av skolens målsetninger.
Den dårlige grunnen til å kritisere PISA som "ikke komplett" er derimot når man egentlig ikke ønsker at kvalitet skal måles i det hele tatt. Da fremstilles kvalitet gjerne noe som kun kan forståes av lærere (og da etter kriteriet "vi gjenkjenner det når vi ser det"). Dette er humbug. Hvis en ikke engang klarer å definere kvalitetskriterier som kan gjenkjennes systematisk (dvs. måles), så er man over i mystikken og religionens sfære. Vi skal "tro" på skolen og pedagogene, og ikke stille spørsmål ved ting som overgår vår fatteevne.
Det er imidlertid en viktig ting til å si om PISA-kriteriene vs. samarbeid/kreativitet/fleksibilitet: De er ikke likestilte. Hva vil vi helst ha:
- En ingeniør som skårer høyt på matte og naturfag, men er lite kreativ?
eller - En ingeniør som skårer lavt på matte og naturfag, men er meget kreativ?
Med andre ord: Gode PISA-resultater er grunnleggende. De øvrige egenskapene er "multiplikatorer", som blir spesielt verdifulle i et skolesystem som er sterkt på basiskunnskaper.
Til syvende og sist er det nok ganske utenkelig at et skolesystem skulle være blant verdens beste totalt sett, uten at dette gav seg utslag i topp PISA-resultater. Selv om PISA ikke måler alt, kan vi ikke stikke hodet i sanden å innbilde oss at skolesystemet vårt akkurat nå er i verdensklasse.
søndag 12. desember 2010
Hva hvis vi kunne måle 100% av lærers prestasjon?
Hvis det fantes et magisk "lærerometer" som fanget opp helt eksakt hvor bra en lærer virkelig presterer - ville noen vært i mot å bruke det da?
Tror ikke det.
Det er heller ikke det debatten om resultatmåling går på. Motstanden skyldes at vi ikke vet hvordan vi skal måle. De forskjellige målemetodene har blitt kritisert for å være skjønnsbaserte, for å ikke ta hensyn til elevenes utgangspunkt for læring er forskjellig, og for ikke å fange opp alt elevene lærer. Kritikken er relevant, og det er svært utfordrende å måle noe så komplekst som prestasjoner i et klasserom med 28 elever og et mylder av hensyn og læringsmål.
Men likevel: Hva ville konsekvensene være dersom vi på magisk vis klarte å utvikle det perfekte måleverktøy for lærers prestasjoner? Jeg har spunnet på den tanken, og ble overrasket over hvor store konsekvensene ville blitt:
For det første ville prestasjonslønn for lærere måtte bli ukontroversielt. Dagens lønnssystem, basert på læreransiennitet og utdanning, er begrunnet med at erfarne og velutdannede lærere er mest effektive, samt likebehandling. Men ansiennitet og utdanning blir bare her mål på forventet prestasjon, som en erstatning for at man ikke kan måle faktisk prestasjon. Og vårt hypotetiske, perfekte måleverktøy behandler alle likt.
For det andre ville læreryrket bli langt mer attraktivt for Norges dyktigste, og tilfanget av de beste ville øke kraftig til lærerutdanning og lærergjerningen. Å forvente anerkjennelse for sine faktiske prestasjoner er en sentral motivasjon for idealistiske, ambisiøse og talentrike personer. At lønnsutsikter er også viktig for yrkesvalg kan Utdanningsforbundet bekrefte.
For det tredje ville et antall lærere forlate skolen. Det finnes elendige leger, advokater, ingeniører, økonomer osv. (min personlige erfaring). Det finnes utvilsomt elendige lærere også. Ingen ville vel akseptere at en lærer som er dokumentert elendig skulle undervise våre barn.
For det fjerde ville det bli en stor tautrekking om hvor de beste lærerne skal jobbe. Alle skolene ville jo ønske seg de beste. Og hvor ville de ende? Sannsynligvis der de ønsket det selv, basert på f.eks. lønn, arbeidsmiljø og geografi (og utenfor læreryrket, dersom pakken ikke er konkurransedyktig). Med mindre lønn ble satt ved sentral diktat ville lønnsnivået bli presset oppover for de beste, og lønnsforskjellene lærerne imellom ville øke dramatisk.
For det femte ville det bli et vanvittig press på de skolene der de beste lærerne jobber. Folk flytter dit skolen er best, om de kan. Siden man må bo i skolekretsen, så ville boligprisene utelukke de med dårlig råd fra de beste skolene. Dette ville aktualisere debatten om fritt skolevalg, slik at alle får like muligheter til å gå på de beste skolene.
Dette er bare starten på en lang liste konsekvenser av noe så enkelt som teknologi. Det er lett å se at noen vil ønske seg dette (barna/foreldrene, lærerne som er trygge på egne ferdigheter, politikere som liker en utvikling i tråd med listen over). Det er tilsvarende lett å se hvem som vil være imot (lærere som er middels eller dårligere, rektorer som foretrekker å ikke håndtere vanskelige personalsaker, politikere som ikke liker konkurransebaserte arenaer).
Mye tyder på at bedre måleverktøy er på trappene. Bill Gates' stiftelse har puttet rundt to milliarder kroner i et lærerkvalitet-prosjekt som blant annet skal utvikle slike verktøy. Noen liker det, andre hevder at det vil ødelegge utdanningssystemet. Eksplosive saker er det ihvertfall.
Tror ikke det.
Det er heller ikke det debatten om resultatmåling går på. Motstanden skyldes at vi ikke vet hvordan vi skal måle. De forskjellige målemetodene har blitt kritisert for å være skjønnsbaserte, for å ikke ta hensyn til elevenes utgangspunkt for læring er forskjellig, og for ikke å fange opp alt elevene lærer. Kritikken er relevant, og det er svært utfordrende å måle noe så komplekst som prestasjoner i et klasserom med 28 elever og et mylder av hensyn og læringsmål.
Men likevel: Hva ville konsekvensene være dersom vi på magisk vis klarte å utvikle det perfekte måleverktøy for lærers prestasjoner? Jeg har spunnet på den tanken, og ble overrasket over hvor store konsekvensene ville blitt:
For det første ville prestasjonslønn for lærere måtte bli ukontroversielt. Dagens lønnssystem, basert på læreransiennitet og utdanning, er begrunnet med at erfarne og velutdannede lærere er mest effektive, samt likebehandling. Men ansiennitet og utdanning blir bare her mål på forventet prestasjon, som en erstatning for at man ikke kan måle faktisk prestasjon. Og vårt hypotetiske, perfekte måleverktøy behandler alle likt.
For det andre ville læreryrket bli langt mer attraktivt for Norges dyktigste, og tilfanget av de beste ville øke kraftig til lærerutdanning og lærergjerningen. Å forvente anerkjennelse for sine faktiske prestasjoner er en sentral motivasjon for idealistiske, ambisiøse og talentrike personer. At lønnsutsikter er også viktig for yrkesvalg kan Utdanningsforbundet bekrefte.
For det tredje ville et antall lærere forlate skolen. Det finnes elendige leger, advokater, ingeniører, økonomer osv. (min personlige erfaring). Det finnes utvilsomt elendige lærere også. Ingen ville vel akseptere at en lærer som er dokumentert elendig skulle undervise våre barn.
For det fjerde ville det bli en stor tautrekking om hvor de beste lærerne skal jobbe. Alle skolene ville jo ønske seg de beste. Og hvor ville de ende? Sannsynligvis der de ønsket det selv, basert på f.eks. lønn, arbeidsmiljø og geografi (og utenfor læreryrket, dersom pakken ikke er konkurransedyktig). Med mindre lønn ble satt ved sentral diktat ville lønnsnivået bli presset oppover for de beste, og lønnsforskjellene lærerne imellom ville øke dramatisk.
For det femte ville det bli et vanvittig press på de skolene der de beste lærerne jobber. Folk flytter dit skolen er best, om de kan. Siden man må bo i skolekretsen, så ville boligprisene utelukke de med dårlig råd fra de beste skolene. Dette ville aktualisere debatten om fritt skolevalg, slik at alle får like muligheter til å gå på de beste skolene.
Dette er bare starten på en lang liste konsekvenser av noe så enkelt som teknologi. Det er lett å se at noen vil ønske seg dette (barna/foreldrene, lærerne som er trygge på egne ferdigheter, politikere som liker en utvikling i tråd med listen over). Det er tilsvarende lett å se hvem som vil være imot (lærere som er middels eller dårligere, rektorer som foretrekker å ikke håndtere vanskelige personalsaker, politikere som ikke liker konkurransebaserte arenaer).
Mye tyder på at bedre måleverktøy er på trappene. Bill Gates' stiftelse har puttet rundt to milliarder kroner i et lærerkvalitet-prosjekt som blant annet skal utvikle slike verktøy. Noen liker det, andre hevder at det vil ødelegge utdanningssystemet. Eksplosive saker er det ihvertfall.
tirsdag 7. desember 2010
PISA 2009: Hurra! men...
Alle som brenner for den norske skolen bør glede seg over PISA-resultatene som ble presentert i dag. Der trenden var negativ 2000-2006, har vi nå fått et kraftig oppsving. Forbedringen i lesing er såpass kraftig at hvis den skulle fortsette til 2015 så vil vi skåre høyere enn dagens nummer 1 (Sør-Korea). Også i matematikk og naturfag er forbedringen så god at man kan si seg fornøyd med utviklingen i perioden.
Men hva betyr egentlig resultatene? Er norsk skole nå bra? Er den på rett vei? Det er ikke lett å si på bakgrunn av denne undersøkelsen. Situasjonen for den norske skolen er nå:
Det kan være at det har skjedd en fundamental endring, og at vi nå er på stigende trend. Det kan også hende at gevinsten er mer kortvarig, fordi man har gjort en del "strakstiltak" som gir engangseffekt. En tredje mulighet er at 2006 var et eksepsjonelt dårlig år, som nå har blitt "rettet opp". Vi kan ikke vite dette enda, før vi får se PISA 2012 og 2015.
Det som er sikkert, er at alle parter i den norske skoledebatten vil hevde at resultatene bekrefter deres syn:
PISA 2009 gir ikke grunnlag for noen slike konklusjoner om skolepolitikk. Når vi får en undersøkelse som bryter med trenden, må vi dessverre leve med å måtte vente på fasiten.
Det som er den største faren er at den livlige skoledebatten vår er truet. Vi må unngå at den hemmes av en selvtilfreds Kunnskapsminister som erklærer seier for dagens ordninger og egen politikk. Å ligge på OECD-snitt er ikke seier, det er i beste fall et delmål.
Men en gledens dag er det!
Men hva betyr egentlig resultatene? Er norsk skole nå bra? Er den på rett vei? Det er ikke lett å si på bakgrunn av denne undersøkelsen. Situasjonen for den norske skolen er nå:
- Resultat på gjennomsnittsnivå i OECD-området
- Resultat på nivå med andre nordiske land, bortsett fra Finland som gruser oss
- Oppadgående kortsiktig 3-års trend
- Flat 9-års trend
Det kan være at det har skjedd en fundamental endring, og at vi nå er på stigende trend. Det kan også hende at gevinsten er mer kortvarig, fordi man har gjort en del "strakstiltak" som gir engangseffekt. En tredje mulighet er at 2006 var et eksepsjonelt dårlig år, som nå har blitt "rettet opp". Vi kan ikke vite dette enda, før vi får se PISA 2012 og 2015.
Det som er sikkert, er at alle parter i den norske skoledebatten vil hevde at resultatene bekrefter deres syn:
- Kristin Halvorsen inkasserer dette som en suksess for hennes skolepolitikk, og sa til og med i dag at hun "avlyser" mange deler av debatten (friskoler, hvorvidt mer penger til skolen hjelper etc.)
- Høyre jubler over at Kunnskapsløftet til Kristin Clement endelig gir effekt
- Motstandere av friskoler og nivådifferensiering hevder at Sveriges dårlige resultater beviser at slike tiltak gir dårligere resultater (basert på ett datapunkt, og uten å ta med at mange av landene som skårer høyest ser slike ordninger som en selvfølge)
- Motstandere av regjeringens jubel lurer på hvorfor Singapore har 36% på
høyestede to høyeste nivå i matte, mens Norge har 2% (igjen veldig selektiv bruk av data)
PISA 2009 gir ikke grunnlag for noen slike konklusjoner om skolepolitikk. Når vi får en undersøkelse som bryter med trenden, må vi dessverre leve med å måtte vente på fasiten.
Det som er den største faren er at den livlige skoledebatten vår er truet. Vi må unngå at den hemmes av en selvtilfreds Kunnskapsminister som erklærer seier for dagens ordninger og egen politikk. Å ligge på OECD-snitt er ikke seier, det er i beste fall et delmål.
Men en gledens dag er det!
Bokanmeldelse: The Same Thing Over and Over
The Same Thing Over and Over: How School Reformers Get Stuck in Yesterday's Ideas beskriver reform etter reform i skoleverket, uten at skolene blir bedre. Bokens forklaring er at skoledebatten henger igjen i løsninger og ordninger som ble innført for andre tider og andre formål enn de vi sikter på i dag. Den argumenterer på overbevisende måte for at skoledebatten trenger færre tabu-områder og mer reell diskusjon om en lang rekke tema. Noen utvalgte eksempler:
Frederick M. Hess har ikke akkurat det beste utgangspunktet for å overbevise et norsk publikum. Han er nemlig ansatt av the American Enterprise Institute, tankesmia bak de amerikanske "neocons" som sto sentralt i regjeringen til George W. Bush (for eksempel Paul Wolfowitz, John Bolton og Newt Gringrich). I tillegg skriver han om det amerikanske skolesystemet og ikke det norske.
The Same Thing Over and Over er imidlertid verken brautende konservativ eller fjern fra norsk virkelighet. Tvert imot virker det som om den amerikanske og den norske skolen har vært på helt parallelle reiser de siste hundre årene, noe som er sjokkerende for en som har blitt innprentet at det amerikanske skolesystemet er så... vel, amerikansk. Hess underbygger argumentene med historiske tilbakeblikk til antikkens og til nyere tid, og med henvisning til resultater fra forskning og praksis. Han viser at ordninger det i dag er tabu å utfordre faktisk ble innført med helt andre mål enn de vi sikter etter i dag - noen gang stikk motsatt. Likeledes viser han at ordninger som var selvsagte før har blitt anatema i dag, selv om vi har de samme behovene som den gang.
Det vil være feil å plassere boken inn i en høyre/venstre-skala - til det er den for nyansert. Hess støtter eksempelvis Utdanningsforbundets advarsel mot ensidig fokus på test--resultater. Han betegner lærernes forventning om livslang og trygg ansettelse som "rimelig og forståelig", og han støtter dem i at vi trenger mindre administrativ belastning pr. lærer og færre mote-drevne reformer.
Jeg liker det gamle slagordet til Klassekampen: "Selv fanden leser Bibelen". Vi bør alle lese det beste fra alle sider av debatten, ihvertfall hvis vi er åpne nok til å la våre meninger bli utfordret. The Same Thing Over and Over er derfor obligatorisk pensum for alle som brenner for en bedre skole.
PS: Jeg skulle gjerne ha henvisninger til "de obligatoriske bøkene" fra andre sider av skoledebatten. Post tips i kommentar-feltet!
Oppdatering: Kom over en mer fyldig anmeldelse av boken på EducationNews.org.
- Er det riktig å gi én aktør monopol på å tilby offentlig skole i et geografisk område, eller hadde det vært bedre om flere alternativer ble tilbudt?
- Skal "lærer" være en livslang karriere eller et yrke man kan komme inn og ut av?
- Skal alle som bidrar til undervisningen være lærere, eller finnes det f.eks. roller som kan tilsvare det en "sykepleier", "hjelpepleier" og "legesekretær" er på et sykehus?
- Skal hver skole selv produsere alt "innholdet" den tilbyr, eller kunne man kanskje hatt spesialiserte aktører som leverte undervisningstjenester på mange skoler?
- Finnes det virkelig én pedagogisk oppskrift som er riktig for alle barn, i alle kanter av landet og for alle som underviser?
- Er det kun de som har råd til å flytte til den skolekretsen de ønsker seg som skal få velge skole, eller bør alle få den muligheten?
- Når det er så stor utfordring å rekruttere de beste talentene til læreryrket i tilstrekkelig antall - er ansiennitet og studiepoeng de beste kriteriene for lærerlønn?
Frederick M. Hess har ikke akkurat det beste utgangspunktet for å overbevise et norsk publikum. Han er nemlig ansatt av the American Enterprise Institute, tankesmia bak de amerikanske "neocons" som sto sentralt i regjeringen til George W. Bush (for eksempel Paul Wolfowitz, John Bolton og Newt Gringrich). I tillegg skriver han om det amerikanske skolesystemet og ikke det norske.
The Same Thing Over and Over er imidlertid verken brautende konservativ eller fjern fra norsk virkelighet. Tvert imot virker det som om den amerikanske og den norske skolen har vært på helt parallelle reiser de siste hundre årene, noe som er sjokkerende for en som har blitt innprentet at det amerikanske skolesystemet er så... vel, amerikansk. Hess underbygger argumentene med historiske tilbakeblikk til antikkens og til nyere tid, og med henvisning til resultater fra forskning og praksis. Han viser at ordninger det i dag er tabu å utfordre faktisk ble innført med helt andre mål enn de vi sikter etter i dag - noen gang stikk motsatt. Likeledes viser han at ordninger som var selvsagte før har blitt anatema i dag, selv om vi har de samme behovene som den gang.
Det vil være feil å plassere boken inn i en høyre/venstre-skala - til det er den for nyansert. Hess støtter eksempelvis Utdanningsforbundets advarsel mot ensidig fokus på test--resultater. Han betegner lærernes forventning om livslang og trygg ansettelse som "rimelig og forståelig", og han støtter dem i at vi trenger mindre administrativ belastning pr. lærer og færre mote-drevne reformer.
Jeg liker det gamle slagordet til Klassekampen: "Selv fanden leser Bibelen". Vi bør alle lese det beste fra alle sider av debatten, ihvertfall hvis vi er åpne nok til å la våre meninger bli utfordret. The Same Thing Over and Over er derfor obligatorisk pensum for alle som brenner for en bedre skole.
PS: Jeg skulle gjerne ha henvisninger til "de obligatoriske bøkene" fra andre sider av skoledebatten. Post tips i kommentar-feltet!
Oppdatering: Kom over en mer fyldig anmeldelse av boken på EducationNews.org.
lørdag 4. desember 2010
Tom Lindstrøm: Bedre innhold i matte-undervisningen
Denne presentasjonen tar det 5 minutter å bla seg gjennom. Gjør det!
Advarsel: Kan føre til at man bruker mye mer enn 5 minutter på å absorbere.
Advarsel: Kan føre til at man bruker mye mer enn 5 minutter på å absorbere.
Abonner på:
Innlegg (Atom)