Flinke elever fratatt alle rettigheter

I Utdanningsdirektoratets veileder til spesialundervisning står følgende sjokkerende avsnitt (s. 30):

Retten til spesialundervisning omfatter ikke elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, og som derfor ikke får tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Spesialundervisning må ses i sammenheng med prinsippet om likeverd og skal sikre at også elever som for eksempel lærer senere enn gjennomsnittet, får et forsvarlig utbytte av opplæringen. Særlig evnerike elever har allerede utbytte av opplæringen. For elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, vil prinsippet om tilpasset opplæring, jf. opplæringsloven § 1-3 gjelde. Søknader om spesialundervisning fra elever som fordi de er særlig evnerike og derfor ikke får et tilfredsstillende utbytte av opplæringen, kan ikke innvilges.

Hvilket grunnlag har Utdanningsdirektoratet for å slå fast at utbyttet fra opplæringen er "forsvarlig" og "tilfredsstillende" for alle elever som lærer raskt? Det er tvert imot mye som tyder på at skolen grovt svikter de flinkeste.

Mange hevder som Udir, at det ikke er så viktig med de evnerike barna "for dem går det jo uansett bra med". Det er imidlertid mange vonde historier fra evnerike personer som føler seg sviktet av det norske skolesystemet. I følge psykolog Cosmovici Idsøe ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger: "Uten tilpasset og utfordrende undervisning kan de i verste fall falle utenfor samfunnet, på linje med barn i andre enden av skalaen som mislykkes i skolen.".

Udir henviser de evnerike barna til "tilpasset opplæring". Om denne sier utdanningsdirektoratet selv at den er et uklart begrep som er "politisk - og ikkje fagleg - skapt", at opplæringen ute i skolene "slett ikke er så tilpassa" og at praksis i norske klasserom "har ført til at elevar blir underytarar". Skolens tilpassede opplæring har mer enn nok med å tilpasse til det brede spennet blant elever flest - den har ikke sjangs i havet til å favne dem som er veldig spesielle.

Med et pennestrøk innfører altså Udir en praksis som river bena under hele fundamentet til den såkalte enhetsskolen, nemlig at vi kan kjøre de fleste gjennom den samme kverna, fordi spesialundervisningen fanger opp dem med særskilte behov. Det kunne vært interessant å få denne tolkningen av opplæringsloven prøvd for en domstol. Men hvem skal stå på foreldrenes side for å ta opp denne kampen?

Skolen bør stimulere til verdier og refleksjon

Barn og unge behøver å stimuleres til å reflektere over livets store spørsmål - spørsmålene om mening og etikk. Dette er viktig for at de skal kunne oppleve gode, meningsfylte liv, og fordi vi alle trenger medmennesker med integritet og indre styrke.

Bokstaven "L" i RLE står for livssyn, men faget har i Kunnskapsløftet blitt et rent kunnskapsfag. Kompetansemålene fokuserer på at elevene skal kunne gjengi fakta og idéer fra de forskjellige religioner og livssyn. Som sådan er RLE ikke et refleksjonsfag som i særlig grad er egnet til å stimulere elevene til å etablere et livssyn og et verdigrunnlag.

Livssynet er kompasset som viser hvor vi skal gå. De andre fagene er treningen som skal sette oss i stand til å gå dit. Det er ikke noen vits i å sette full fart fremover, hvis kursen er tilfeldig.

Første gangen Lila prøvde å dø

I sin kronikk i Aftenposten i dag siterer Marit Lajord første setningen i novellen "Det Regner Inn" av Ingvild H. Rishøi: "Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse.".

Det er en viktig kronikk som minner om hvor viktig det er med velfungerende psykisk helsevern for skoleelever, ikke minst på ungdomstrinnet. Vi minnes om at 15-20% av barn og unge i Norge sliter med et eller annet psykisk problem som går utover skolegangen. Da snakker vi om over 100.000 unge mennesker. Hvor mange av dem ønsker å dø - i dag?

Marit Lajord understreker hvor viktig det er at disse elevene ikke blir kasteballer, og verdien av lavterskeltilbud.  Hun oppfordrer også til større åpenhet rundt psykiske problemer.

Jeg tror Lajord har rett i at kravene om å være "flink, pen og populær" er en viktig del av problemet. Som pappa til en 8-åring og en 7-åring tenker jeg mye på hvordan jeg kan forberede dem på den fasen. Jeg ønsker å gi dem en oppfatning av egenverdi som ikke er forankret i andres evalueringer.

Det er et tankekors at vårt samfunnet påfører mange unge mennesker slike lidelser.  Jeg føler at det utfordrer mange av mine holdninger til f.eks. prestasjonsmål for skoleelever og liberal mediepolitikk. Hele poenget med skolegangen er vel å bidra til elevenes livlykke?