PISA 2009: Hurra! men...

Alle som brenner for den norske skolen bør glede seg over PISA-resultatene som ble presentert i dag. Der trenden var negativ 2000-2006, har vi nå fått et kraftig oppsving. Forbedringen i lesing er såpass kraftig at hvis den skulle fortsette til 2015 så vil vi skåre høyere enn dagens nummer 1 (Sør-Korea). Også i matematikk og naturfag er forbedringen så god at man kan si seg fornøyd med utviklingen i perioden.

Men hva betyr egentlig resultatene? Er norsk skole nå bra? Er den på rett vei? Det er ikke lett å si på bakgrunn av denne undersøkelsen. Situasjonen for den norske skolen er nå:

• Resultat på gjennomsnittsnivå i OECD-området
• Resultat på nivå med andre nordiske land, bortsett fra Finland som gruser oss
• Oppadgående kortsiktig 3-års trend
• Flat 9-års trend

Det kan være at det har skjedd en fundamental endring, og at vi nå er på stigende trend. Det kan også hende at gevinsten er mer kortvarig, fordi man har gjort en del "strakstiltak" som gir engangseffekt. En tredje mulighet er at 2006 var et eksepsjonelt dårlig år, som nå har blitt "rettet opp". Vi kan ikke vite dette enda, før vi får se PISA 2012 og 2015.

Det som er sikkert, er at alle parter i den norske skoledebatten vil hevde at resultatene bekrefter deres syn:

• Kristin Halvorsen inkasserer dette som en suksess for hennes skolepolitikk, og sa til og med i dag at hun "avlyser" mange deler av debatten (friskoler, hvorvidt mer penger til skolen hjelper etc.)
• Høyre jubler over at Kunnskapsløftet til Kristin Clement endelig gir effekt
• Motstandere av friskoler og nivådifferensiering hevder at Sveriges dårlige resultater beviser at slike tiltak gir dårligere resultater (basert på ett datapunkt, og uten å ta med at mange av landene som skårer høyest ser slike ordninger som en selvfølge)
• Motstandere av regjeringens jubel lurer på hvorfor Singapore har 36% på høyeste de to høyeste nivå i matte, mens Norge har 2% (igjen veldig selektiv bruk av data)

PISA 2009 gir ikke grunnlag for noen slike konklusjoner om skolepolitikk. Når vi får en undersøkelse som bryter med trenden, må vi dessverre leve med å måtte vente på fasiten.

Det som er den største faren er at den livlige skoledebatten vår er truet. Vi må unngå at den hemmes av en selvtilfreds Kunnskapsminister som erklærer seier for dagens ordninger og egen politikk. Å ligge på OECD-snitt er ikke seier, det er i beste fall et delmål.

Men en gledens dag er det!