Lærerne vil fortsatt ikke ha lønnsløft

Jeg har lenge ment at lærerne burde få 30% lønnsøkning, minst.

Utdanningsforbundet, derimot, stiller ikke et rungende krav om skikkelig lønnsløft i sine nylig vedtatte tariffkrav for 2012.  Joda, mer lønn nevnes, men det kommer litt puslete, etter en lang rekke krav om sentral lønnsdannelse, "rettferdig fordeling av arbeidsbelastningen" og så videre.

Utdanningsforbundet vil som organisasjon ikke tjene noe på økte lærerlønninger. Snarere tvert imot - økt lærerlønn vil være et (budsjettmessig) hinder for forbundets flaggsak, nemlig at Norge skal sette nye rekorder i antall lærere pr. elev. Og det er den eneste måten Utdanningsforbundet kan få flere medlemmer og flere inntekter på.

Det virker ikke på meg som Utdanningsforbundet gjør en god jobb, verken for lærerne, elevene eller samfunnet. De burde lagt til side den tåpelige ressursnormen sin, og heller gått på barikadene for et skikkelig lønnsløft til lærerne.

Spesialskoler for de flinkeste?

Blant elevene på "vår" skole (Tåsen) er det en gutt som ligger svært langt fremme faglig, blant annet i matematikk. Hans far, Trond Heier, har naturlig nok vært engasjert i arbeidet for å tilpasse undervisningen også til faglig sterke barn. Dette skrev han i en mail til meg nylig (gjengitt med tilatelse):

Jeg synes det er veldig bra med det fokuset som Tåsen skole tross alt har på å få til opplegg for de som tar læring raskt. Desto mer frustrerende blir det jo når de selv gir uttrykk for at regelverket er begrensende.

For meg virker det som skolenes største utfordring ligger i at de ikke klarer å lage opplegg som gir et tilstrekkelig høyt tempo i læringen til å tilfredssstille de sterkeste. Det er fint å gi elevene mulighet for å følge undervisning på høyere trinn, men poenget er jo at disse barna stort sett aldri behøver repetisjon. Kunnskapen går rett inn, forstås, og blir der. Hvis de skal stimuleres til kontinuerlig utvikling bør de altså få nytt materiale hver dag.

Ta et eksempel som Magnus Carlsen. Fra han var liten husker han de aller fleste sjakkpartier han har lest. Han spiller dessuten overraskende kreativt, og han kan spille simultansjakk "blindt" mot et tosifret antall motstandere.

Sjakk er interessant og spennende. Likevel - tenk hva en med hans kapasitet kunne fått til med samme engasjement, oppfølging og kunnskap innen matematikk, partikkelfysikk, nanoteknologi, ...
Ja, han er eksepsjonell, men skal vi akseptere at skolene våre ikke er i nærheten av å ha et tilbud som kan tilfredsstille intellektet til slike elever? Alt tyder på at skolene i slike tilfeller blir kunnskapsbegrensende heller enn kunnskapsutviklende.

Er det et lost case å få til dette innenfor eksisterende rammer, slik at det eneste som kan fungere er spesialskoler?

Det er en veldig viktig debatt Trond reiser her. Finnes det håp for de flinkeste i den norske "enhetsskolen"?

Puh, ikke selvmord (Jonah, 14)

Jonah Mowry (14) har heldigvis bestemt seg for ikke å ta selvmord. Det var ingen selvfølge, for han har vurdert alternativet. Han er definitivt villig til å skjære seg selv, for det har han gjort siden 2. klasse. Vi kan alle få et innblikk i hvordan det er å bli mobbet, for Jonah har laget en hjerteskjærende video om hvordan han har det:

Jonah har fått svar. Her er en varmhjertet støtteerklæring fra Jonathan, som kom seg helskinnet gjennom to selvmordsforsøk før han var 12 og som byttet skole fire ganger pga. mobbing:

Nettverdenen flommer over av støtte, og av lignende historier.

Mobbing som går på liv og helse løs skjer også i Norge.  Selv om alle politiske nivåer må ha fokus på dette er det den enkelte skoles innsats som er viktigst. Derfor må alle foreldre, rektorer og lærere være årvåkne og ta opp mobbing om og om igjen. Selv ikke ett eneste tilfelle som disse er til å holde ut.

En dårlig idé blir verre (ressursnorm)

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor ressursnormen, som skal lovfeste enda flere lærere i skolen, er en dårlig idé. Den har akkurat blitt verre. Ressursnormen vil nemlig også hindre kommunene i å prioritere skoler med utfordringer, f.eks. i Oslo Øst.

Kristin Halvorsen vil nemlig at ressursnormen skal gjelde på skolenivå. Det vil si at den skal sette krav til hvor mange lærere det skal være på hver enkelt skole, slik at ikke kommunen kan velge å ha færre noen steder og flere på andre. "Bra!", sier kanskje tilhengerne av ressursnormen, "Det er jo akkurat det som er poenget, at vi ikke kan stole på kommunene!".

I Oslo har kommunen bevisst hatt flere lærere på Oslo øst og færre i vest. En del skoler med store utfordringer, f.eks. i form av språklig og kulturelt mangfold, har dermed lyktes godt og skårer høyt på nasjonale prøver. Dette vil altså Kristin Halvorsens hjertebarn sette en stopper for. Det finnes ikke penger til å sette flere lærere på Oslo vest, uten å kutte i øst.

Dette eksempelet illustrerer en grunnleggende brist i logikken bak ressursnormen. Det er nemlig ikke slik at vi trenger staten til å diktere hvordan kommunepolitikerne skal prioritere sine ressurser. Rigide regler som ser smarte ut på et skrivebord i et departement er ofte skivebom i virkelighetens verden. Det er derfor vi har lokaldemokrati til lokale saker.

Flinke elever fratatt alle rettigheter

I Utdanningsdirektoratets veileder til spesialundervisning står følgende sjokkerende avsnitt (s. 30):

Retten til spesialundervisning omfatter ikke elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, og som derfor ikke får tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Spesialundervisning må ses i sammenheng med prinsippet om likeverd og skal sikre at også elever som for eksempel lærer senere enn gjennomsnittet, får et forsvarlig utbytte av opplæringen. Særlig evnerike elever har allerede utbytte av opplæringen. For elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, vil prinsippet om tilpasset opplæring, jf. opplæringsloven § 1-3 gjelde. Søknader om spesialundervisning fra elever som fordi de er særlig evnerike og derfor ikke får et tilfredsstillende utbytte av opplæringen, kan ikke innvilges.

Hvilket grunnlag har Utdanningsdirektoratet for å slå fast at utbyttet fra opplæringen er "forsvarlig" og "tilfredsstillende" for alle elever som lærer raskt? Det er tvert imot mye som tyder på at skolen grovt svikter de flinkeste.

Mange hevder som Udir, at det ikke er så viktig med de evnerike barna "for dem går det jo uansett bra med". Det er imidlertid mange vonde historier fra evnerike personer som føler seg sviktet av det norske skolesystemet. I følge psykolog Cosmovici Idsøe ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger: "Uten tilpasset og utfordrende undervisning kan de i verste fall falle utenfor samfunnet, på linje med barn i andre enden av skalaen som mislykkes i skolen.".

Udir henviser de evnerike barna til "tilpasset opplæring". Om denne sier utdanningsdirektoratet selv at den er et uklart begrep som er "politisk - og ikkje fagleg - skapt", at opplæringen ute i skolene "slett ikke er så tilpassa" og at praksis i norske klasserom "har ført til at elevar blir underytarar". Skolens tilpassede opplæring har mer enn nok med å tilpasse til det brede spennet blant elever flest - den har ikke sjangs i havet til å favne dem som er veldig spesielle.

Med et pennestrøk innfører altså Udir en praksis som river bena under hele fundamentet til den såkalte enhetsskolen, nemlig at vi kan kjøre de fleste gjennom den samme kverna, fordi spesialundervisningen fanger opp dem med særskilte behov. Det kunne vært interessant å få denne tolkningen av opplæringsloven prøvd for en domstol. Men hvem skal stå på foreldrenes side for å ta opp denne kampen?

Skolen bør stimulere til verdier og refleksjon

Barn og unge behøver å stimuleres til å reflektere over livets store spørsmål - spørsmålene om mening og etikk. Dette er viktig for at de skal kunne oppleve gode, meningsfylte liv, og fordi vi alle trenger medmennesker med integritet og indre styrke.

Bokstaven "L" i RLE står for livssyn, men faget har i Kunnskapsløftet blitt et rent kunnskapsfag. Kompetansemålene fokuserer på at elevene skal kunne gjengi fakta og idéer fra de forskjellige religioner og livssyn. Som sådan er RLE ikke et refleksjonsfag som i særlig grad er egnet til å stimulere elevene til å etablere et livssyn og et verdigrunnlag.

Livssynet er kompasset som viser hvor vi skal gå. De andre fagene er treningen som skal sette oss i stand til å gå dit. Det er ikke noen vits i å sette full fart fremover, hvis kursen er tilfeldig.

Første gangen Lila prøvde å dø

I sin kronikk i Aftenposten i dag siterer Marit Lajord første setningen i novellen "Det Regner Inn" av Ingvild H. Rishøi: "Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse.".

Det er en viktig kronikk som minner om hvor viktig det er med velfungerende psykisk helsevern for skoleelever, ikke minst på ungdomstrinnet. Vi minnes om at 15-20% av barn og unge i Norge sliter med et eller annet psykisk problem som går utover skolegangen. Da snakker vi om over 100.000 unge mennesker. Hvor mange av dem ønsker å dø - i dag?

Marit Lajord understreker hvor viktig det er at disse elevene ikke blir kasteballer, og verdien av lavterskeltilbud.  Hun oppfordrer også til større åpenhet rundt psykiske problemer.

Jeg tror Lajord har rett i at kravene om å være "flink, pen og populær" er en viktig del av problemet. Som pappa til en 8-åring og en 7-åring tenker jeg mye på hvordan jeg kan forberede dem på den fasen. Jeg ønsker å gi dem en oppfatning av egenverdi som ikke er forankret i andres evalueringer.

Det er et tankekors at vårt samfunnet påfører mange unge mennesker slike lidelser.  Jeg føler at det utfordrer mange av mine holdninger til f.eks. prestasjonsmål for skoleelever og liberal mediepolitikk. Hele poenget med skolegangen er vel å bidra til elevenes livlykke?