Puh, ikke selvmord (Jonah, 14)

Jonah Mowry (14) har heldigvis bestemt seg for ikke å ta selvmord. Det var ingen selvfølge, for han har vurdert alternativet. Han er definitivt villig til å skjære seg selv, for det har han gjort siden 2. klasse. Vi kan alle få et innblikk i hvordan det er å bli mobbet, for Jonah har laget en hjerteskjærende video om hvordan han har det:

Jonah har fått svar. Her er en varmhjertet støtteerklæring fra Jonathan, som kom seg helskinnet gjennom to selvmordsforsøk før han var 12 og som byttet skole fire ganger pga. mobbing:

Nettverdenen flommer over av støtte, og av lignende historier.

Mobbing som går på liv og helse løs skjer også i Norge.  Selv om alle politiske nivåer må ha fokus på dette er det den enkelte skoles innsats som er viktigst. Derfor må alle foreldre, rektorer og lærere være årvåkne og ta opp mobbing om og om igjen. Selv ikke ett eneste tilfelle som disse er til å holde ut.

En dårlig idé blir verre (ressursnorm)

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor ressursnormen, som skal lovfeste enda flere lærere i skolen, er en dårlig idé. Den har akkurat blitt verre. Ressursnormen vil nemlig også hindre kommunene i å prioritere skoler med utfordringer, f.eks. i Oslo Øst.

Kristin Halvorsen vil nemlig at ressursnormen skal gjelde på skolenivå. Det vil si at den skal sette krav til hvor mange lærere det skal være på hver enkelt skole, slik at ikke kommunen kan velge å ha færre noen steder og flere på andre. "Bra!", sier kanskje tilhengerne av ressursnormen, "Det er jo akkurat det som er poenget, at vi ikke kan stole på kommunene!".

I Oslo har kommunen bevisst hatt flere lærere på Oslo øst og færre i vest. En del skoler med store utfordringer, f.eks. i form av språklig og kulturelt mangfold, har dermed lyktes godt og skårer høyt på nasjonale prøver. Dette vil altså Kristin Halvorsens hjertebarn sette en stopper for. Det finnes ikke penger til å sette flere lærere på Oslo vest, uten å kutte i øst.

Dette eksempelet illustrerer en grunnleggende brist i logikken bak ressursnormen. Det er nemlig ikke slik at vi trenger staten til å diktere hvordan kommunepolitikerne skal prioritere sine ressurser. Rigide regler som ser smarte ut på et skrivebord i et departement er ofte skivebom i virkelighetens verden. Det er derfor vi har lokaldemokrati til lokale saker.

Flinke elever fratatt alle rettigheter

I Utdanningsdirektoratets veileder til spesialundervisning står følgende sjokkerende avsnitt (s. 30):

Retten til spesialundervisning omfatter ikke elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, og som derfor ikke får tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Spesialundervisning må ses i sammenheng med prinsippet om likeverd og skal sikre at også elever som for eksempel lærer senere enn gjennomsnittet, får et forsvarlig utbytte av opplæringen. Særlig evnerike elever har allerede utbytte av opplæringen. For elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, vil prinsippet om tilpasset opplæring, jf. opplæringsloven § 1-3 gjelde. Søknader om spesialundervisning fra elever som fordi de er særlig evnerike og derfor ikke får et tilfredsstillende utbytte av opplæringen, kan ikke innvilges.

Hvilket grunnlag har Utdanningsdirektoratet for å slå fast at utbyttet fra opplæringen er "forsvarlig" og "tilfredsstillende" for alle elever som lærer raskt? Det er tvert imot mye som tyder på at skolen grovt svikter de flinkeste.

Mange hevder som Udir, at det ikke er så viktig med de evnerike barna "for dem går det jo uansett bra med". Det er imidlertid mange vonde historier fra evnerike personer som føler seg sviktet av det norske skolesystemet. I følge psykolog Cosmovici Idsøe ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger: "Uten tilpasset og utfordrende undervisning kan de i verste fall falle utenfor samfunnet, på linje med barn i andre enden av skalaen som mislykkes i skolen.".

Udir henviser de evnerike barna til "tilpasset opplæring". Om denne sier utdanningsdirektoratet selv at den er et uklart begrep som er "politisk - og ikkje fagleg - skapt", at opplæringen ute i skolene "slett ikke er så tilpassa" og at praksis i norske klasserom "har ført til at elevar blir underytarar". Skolens tilpassede opplæring har mer enn nok med å tilpasse til det brede spennet blant elever flest - den har ikke sjangs i havet til å favne dem som er veldig spesielle.

Med et pennestrøk innfører altså Udir en praksis som river bena under hele fundamentet til den såkalte enhetsskolen, nemlig at vi kan kjøre de fleste gjennom den samme kverna, fordi spesialundervisningen fanger opp dem med særskilte behov. Det kunne vært interessant å få denne tolkningen av opplæringsloven prøvd for en domstol. Men hvem skal stå på foreldrenes side for å ta opp denne kampen?

Skolen bør stimulere til verdier og refleksjon

Barn og unge behøver å stimuleres til å reflektere over livets store spørsmål - spørsmålene om mening og etikk. Dette er viktig for at de skal kunne oppleve gode, meningsfylte liv, og fordi vi alle trenger medmennesker med integritet og indre styrke.

Bokstaven "L" i RLE står for livssyn, men faget har i Kunnskapsløftet blitt et rent kunnskapsfag. Kompetansemålene fokuserer på at elevene skal kunne gjengi fakta og idéer fra de forskjellige religioner og livssyn. Som sådan er RLE ikke et refleksjonsfag som i særlig grad er egnet til å stimulere elevene til å etablere et livssyn og et verdigrunnlag.

Livssynet er kompasset som viser hvor vi skal gå. De andre fagene er treningen som skal sette oss i stand til å gå dit. Det er ikke noen vits i å sette full fart fremover, hvis kursen er tilfeldig.

Første gangen Lila prøvde å dø

I sin kronikk i Aftenposten i dag siterer Marit Lajord første setningen i novellen "Det Regner Inn" av Ingvild H. Rishøi: "Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse.".

Det er en viktig kronikk som minner om hvor viktig det er med velfungerende psykisk helsevern for skoleelever, ikke minst på ungdomstrinnet. Vi minnes om at 15-20% av barn og unge i Norge sliter med et eller annet psykisk problem som går utover skolegangen. Da snakker vi om over 100.000 unge mennesker. Hvor mange av dem ønsker å dø - i dag?

Marit Lajord understreker hvor viktig det er at disse elevene ikke blir kasteballer, og verdien av lavterskeltilbud.  Hun oppfordrer også til større åpenhet rundt psykiske problemer.

Jeg tror Lajord har rett i at kravene om å være "flink, pen og populær" er en viktig del av problemet. Som pappa til en 8-åring og en 7-åring tenker jeg mye på hvordan jeg kan forberede dem på den fasen. Jeg ønsker å gi dem en oppfatning av egenverdi som ikke er forankret i andres evalueringer.

Det er et tankekors at vårt samfunnet påfører mange unge mennesker slike lidelser.  Jeg føler at det utfordrer mange av mine holdninger til f.eks. prestasjonsmål for skoleelever og liberal mediepolitikk. Hele poenget med skolegangen er vel å bidra til elevenes livlykke?

Gates har brukt 30 milliarder på skole (intervju)

The Wall Street Journal har intervjuet Bill Gates om hans synspunkter på skole, etter at han har brukt 10 år og 30 milliarder kroner på å prøve å få til forbedringer.

Noen av Gates' punkter fra intervjuet:

• Innsatsen Gates Foundation gjorde for å øke antallet små skoler gav ikke den type resultater de ønsket
• Selv 30 milliarder kroner over 10 år er en dråpe i havet, når hele systemet koster ca 3.600 milliarder hvert år
• Sammenlignet med hva som brukes på forskning på legemidler er forskningsinnsatsen innen utdanning minimal. En del av forklaringen er at ingen ser det som sin oppgave å finansiere slik forskning.
• Gates Foundation finansierer for tiden et forskningsprosjekt til 2 milliarder kroner, hvis mål er å måle vitenskapelig hva det er som gjør noen lærere så mye bedre enn andre. [Har omtalt dette tidligere her på bloggen, i denne artikkelen om måling av lærerprestasjoner].
• Om lærerorganisasjonenes rolle: "Teachers unions can be counted on "to stick up for the status quo," he says, but he believes they can be nudged in the right direction. "It's kind of scary for them because what we're saying is that some of these people shouldn't be teachers. So, does the club stand for sticking up for its least capable member or does it stand for excellence in education? We'll, it kind of stands for both."

Til slutt gir Gates utrykk for at realiteter bør være viktigere enn ideologi.  Han påpeker at "school vouchers" (dvs. fritt skolevalg mellom offentlige og private tilbydere) ville være veldig bra dersom det ble implementert i områder der det var bred oppslutning. Imidlertid har negative holdninger til ordningen bred utbredelse, og derfor mener han at det ikke er veien å gå. Dette kan være en nyttig påminnelse til alle oss som er lidenskapelig opptatt av skolepolitikk - er kanskje noen av våre holdninger basert mer på ideologi enn på den pragmatiske virkeligheten?

Et godt bidrag fra Høyre

Førstinntrykk: Høyres nye utspill om den norske skolen er meget bra.

Først det negative:

• Partiet ser ut til å ha gitt opp å la de tusen spirer gro i form av friskoler, ihvertfall i denne omgang
• Selv om rapporten er ment som en "visjon" kunne de konkrete tiltakene vært utdypet mer
• Det er uklart i rapporten hvordan lønnsøkning til lærerne skal finansieres - Høyre sier at det ikke vil komme mer penger (utover det at de "alltid gir mer til skolen enn Regjeringen")

Men rapporten leverer på noen av mine største kjepphester her på bloggen:

• Høyre sier rett ut at lærerne er viktigst, og at de må få bedre lønn, status og karriere i klasserommet
• Rapporten flørter med tanker på å både fjerne byråkratiet med "enkeltvedtak" for å få spesielundervisning og oppløse PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste)

Rapporten i seg selv er en meget god analyse av den norske skolen, med en overraskende grundig, faktabasert og nesten akademisk tilnærming. Hovedpoengene er derimot oppsummert på en tabloid måte som 5 "visjoner for 2030":

1. Lærere rekrutteres blant de 25 % beste elevene fra videregående skole.
2. Læreryrket er blant de mest populære fremtidsønsker for 15-åringer.
3. Lærere kan gjøre karriere i klasserommet og bli spesialister med økt ansvar og lønn.
4. Læreryrket har høy status i det norske samfunnet.
5. Elever er ikke lenger avhengig av flaks for å få god undervisning.

Sammen med f.eks. Udir sitt Utdanningsspeilet blir denne rapporten en del av kjernepensum for dem som vil diskutere norsk skolepoltiikk basert på fakta og ikke synsing.

EDIT: Utdanningsforbundet prøver tilsynelatende å tie i hjel Høyres utspill om bedre lønn og status til lærerne. Hvorfor?