Jadda! (Høyre: -Mer lønn til lærerne)

Da har Høyre sagt rett ut at lærerne bør få mer lønn. Dette har jeg lenge ment er et av de viktigste skolepolitiske tiltak.

Høyre vil at lønnsøkningene skal følge "nye karriereveier" og være basert på kriterier det er "full åpenhet" om. Dette er lettere sagt enn gjort, og det blir spennende å se hva de lander på. Jeg er ikke sikker på om det er lurt at tilleggene skal følge ytterligere utdanning, for det er ikke nødvendigvis slik at de flinkeste lærerne ønsker å gå tilbake til skolebenken igjen.

Samtidig er det vanskelig å peke på bedre kriterier. Ansiennitet er det nåværende kriteriet, og det er i hvert fall ikke måten å skille gode lærere fra dårlige på.  Value added-målinger er ikke modne enda, og vil ikke nødvendigvis bli det noensinne.

Dersom Høyre kommer i posisjon til høsten vil to ting vil avgjøre hvor vellykket dette blir:

1. Vil Høyre klare å implementere dette på en måte som treffer de dyktige personene som det er viktigst å trekke til læreryrket og beholde der?
2. Vil lønnsøkningen virkelig monne - f.eks. 30% - eller blir det bare skuebrød?

OPPDATERING: Utdanningsforbundet er også entusiastiske. Håper bare de ikke forkludrer mulighetene for dette ved å presse igjennom ressursreformen nå på slutten av regjeringsperioden (det er vel ingenting som tyder på at de vil få til det).

Ikke garanter

Et viktig problem med skolen og nyutdannede i dag er elevenes kravmentalitet, som jeg tror skyldes den "rettighetsbaserte skolen" som utviklet seg på 90-tallet.  Elevene er mer opptatt av sine rettigheter enn plikter.

Stoltenberg's nylanserte "garanti" for skolen er en videreføring av tankegangen bak dette. Nye rettigheter skal legges inn. Jeg skulle ønske han heller snakket om "muligheter".

Spennende NY Times-artikkel

Jeg synes denne artikkelen var veldig interessant - gir mange inntrykk fra forbedringsarbeidet i amerikansk skole.

Kina tror mer på elevene enn Norge?

I siste nummer av Tangenten, tidsskriftet for Landslaget for Matematikk i Skolen (LAMIS), står en interessant artikkel om "Matematikkundervisning i Kina".  Jeg synes blant annet følgende var interessant:

For kinesiske oppdragere - både foreldre og lærere - fremstår den vestlige oppdragelsesmodellen som en stor gåte. Mens et barn i Kina som ikke får til et matematikkstykke må sitte i timesvis med lærebøkene til han/hun forstå teorien ("as long as it takes", for å bruke Amy Chuas ord), vil både lærere og foreldre i Vesten tenke at matematikk kanskje ikke er akkurat dette barnets sterke side. Vestlige oppdragere er altså veldig snare til å gi opp på barnas vegne. Det som fremstår som viktigst i Vesten er barnas selvbilde, læringslyst og sosiale utvikling.  I Kina fremstår det som selvsagt at det enkelte barn ikke er noe dårligere enn de andre barna, og at det er både foreldrenes og lærernes plikt å få frem de evnene barna har inni seg. Kinesiske oppdragere registrerer økt glede hos barn som ser at de mestrer teori og oppnår gode resultater etter hardt arbeid, spesielt i de tilfeller der barna i utgangspunktet ikke har tro på egne evner.

Det slår meg at dette kan være forklaringen på hvorfor det er så vanskelig å få til god støtte- og spesialundervisning i Norge. Vi har kanskje rett og slett ikke tilstrekkelig tillit til at barna har det i seg å mestre stoffet. Kanskje det for ofte er slik at listen senkes til eleven kommer over den, med den hensikt at eleven skal "oppleve mestring". Det blir i så fall som å pisse i buksa for å holde seg varm, for eleven vil raskt skjønne at mestringen han/hun opplevde ikke er tilstrekkelig for å henge med i den normale undervisningen.

Denne forskjellen kan også ha noe å si for det totale matematikknivået i skolen. Kina (Shanghai) skåret som kjent best i verden i matematikk på den siste PISA-undersøkelsen, mens f.eks. Norge skårte middelmådig.  Her refererer forfatterne av artikkelen til nylige studier som sammenligner kinesisk og vestlig tilnærming til matematikkundervisning:

Mens vestlige lærere har et mer praktisk syn på hva matematikken i skolen bør handle om, mener kinesiske lærere at matematikk er like mye en abstrakt vitenskap som et praktisk verktøy, og at barn i skolen er i full stand til å forstå det abstrakte i faget. De amerikanske og flere av de australske lærerne i undersøkelsen mente at barna ikke ville være i stand til å forstå det abstrakte i matematikken.

Det blir nok for enkelt å avfeie de gode kinesiske resultatene som "puggeskole", slik noen gjør. Vi ser fra Smeaheia-prosjektet i Sandnes at norske elever kan ha en langt større progresjon i matematikk enn vanlig, dersom de benytter et pensum som stoler mer på elevenes evner til å tilegne seg teorier, beviser og symboler. Når vi som har verdens høyeste skolebudsjetter pr. elev likevel presterer middelmådig, så er det vel ikke så dumt å lære av dem som gjør det bedre?

Se forøvrig også innlegget om "Singapore Math" på Klasseromsprat-bloggen.

[Jeg har dessverre ikke funnet selve artikkelen online, så jeg kan ikke tilby noen lenke. Den heter "Matematikkudnervisning i Kina", er skrevet av Nils Henry Rasmussen og Shengtian Zhou, og er å finne i Tangenten 1/2012, s. 29-35.]

OECD om lærere: Kvalitet fremfor kvantitet

OECD om hva PISA-undersøkelsene har lært oss om god skolepolitikk:

The countries that perform well in PISA tend to attract the best students into the teaching profession by offering them higher salaries and greater professional status. They also tend to prioritise investment in teachers over smaller classes.

I Norge er vi i ferd med å gå motsatt vei - flere lærere med samme lønnsvilkår, i stedet for lønnsøkninger til dem vi allerede har (nei, man kan ikke få begge deler).  Paradoksalt nok er det Utdanningsforbundet som presser frem denne prioriteringen. Forstå det den som kan.

Se også:
Feil ressursbruk (mitt innlegg i Dagbladet) (18.12.2010)
Betale for gode lærere (17.01.2011)
Lærerne: Økt lønn? Nei takk! (20.06.2011)
En dårlig idé blir verre (ressursnorm) (09.11.2011)
Lærerne vil fortsatt ikke ha lønnsløft (23.01.2012)

"Value added-målinger" i Osloskolen?

Byrådet har sammen med SSB arbeidet med å utvikle en indikator som viser skolens faktiske bidrag til læring.

Denne uskyldige - men veldig interessante - setningen sto å lese langt nede i en artikkel i Aften 7/2 ("Prestisjeskolene ikke alltid best").

Dette høres veldig ut som "value added", som har vært veldig kontroversielt i USA.

På sitt beste er "value added" en viktig del av et kvalitetssystem for skolen, der man kan forstå skolers og læreres prestasjoner uavhengig av hva elevene allerede kunne da de kom til skolen/klassen.

Samtidig har man den gode, gamle utfordringen med måling av sammensatte prestasjoner: Måleverktøyet kan ikke fange opp alle nyansene i prestasjon. For eksempel vil ikke "value added" avdekke hva slags læringsstrategier, holdninger og allmenndannelse elevene har fått, eller hvordan de har hatt det som mennesker underveis i læringen.

Den viktigste årsaken til at "value added" har blitt omstridt i USA er at det åpner for praksis som oppfattes som ubehagelig av mange lærere. En del steder får lærerne nå prestasjonslønn basert på denne indikatoren. LA Times publiserte endog en rangering av alle lærerne i Los Angeles, basert på deres score.

Forhåpentligvis vil lærerne og Utdanningsetaten i Oslo finne den rette balansen, slik at "value added" blir et verktøy som blir brukt på en aktiv men nyansert måte.

Udir: Redusér skriftlig nynorsk

Utdanningsdirektoratet har kommet ut med sin vurdering av forholdet mellom hovedmål og sidemål i skolen. Hovedkonklusjonen (mine uthevinger):

Utdanningsdirektoratet tilrår at læreplanen i norsk blir endra når det gjeld omfang, ambisjonsnivå og vurderingsordningar for skriftleg sidemål.

Direktoratet tilrår at elevane framleis skal lære å skrive både bokmål og nynorsk, men at det blir ei tydeleg prioritering av hovudmålet til eleven i skriveopplæringa. Vi tilrår også at ein i den reviderte læreplanen styrkar leseopplæringa slik at det blir tydelege krav til lesing av tekstar på nynorsk på alle nivå, og tydeleggjer krav om allmenn kjennskap til målformene og annen språkleg variasjon.

I grunnskolen bør danningsperspektivet leggast til grunn for opplæringa, og ein bør gå bort frå ambisjonen om at elevane skal meistre hovudmålet og sidemålet like godt skriftleg. Hovudmålet bør prioriterast i skriveopplæringa, medan lesing på begge målformer blir styrka. [...]

Ellers noen interessante punkter fra rapporten:

• Antallet elever med nynorsk hovedmål i grunnskolen har gått ned med ca. 13% de siste 10 år 
• Mens 13% av elevene har nynorsk som hovedmål i grunnskolen, har kun 6,7% av VG3-elevene nynorsk som hovedmål på eksamen (gjelder studieforberedende - tall finnes ikke for yrkesforberedende)
• "Svært mange elevar meiner dei ikkje får bruk for å skrive nynorsk seinare i livet. Ofte er dette riktig. Nynorsk er lite i bruk i arbeidslivet utanom dei kommunane som har nynorsk som målform, sjølv om det gjeld 26 pst av norske kommunar. "
• "Fordi det er utbreidde negative haldningar til nynorsk som sidemål i delar av landet, blir ein eigen standpunktkarakter og eksamen ofte sett på som ein nødvendig garanti for at skriftleg sidemål blir prioritert i opplæringa."

Ellers er det påfallende at rapporten påpeker negative konsekvenser av valgfri sidemålsundervisning (dårligere kvalitet for dem som velger det), uten å påpeke positive (muligheten til å bruke ressurser og elevenes tid på noe som er mer relevant for deres fremtidige liv.

Lærerne vil fortsatt ikke ha lønnsløft

Jeg har lenge ment at lærerne burde få 30% lønnsøkning, minst.

Utdanningsforbundet, derimot, stiller ikke et rungende krav om skikkelig lønnsløft i sine nylig vedtatte tariffkrav for 2012.  Joda, mer lønn nevnes, men det kommer litt puslete, etter en lang rekke krav om sentral lønnsdannelse, "rettferdig fordeling av arbeidsbelastningen" og så videre.

Utdanningsforbundet vil som organisasjon ikke tjene noe på økte lærerlønninger. Snarere tvert imot - økt lærerlønn vil være et (budsjettmessig) hinder for forbundets flaggsak, nemlig at Norge skal sette nye rekorder i antall lærere pr. elev. Og det er den eneste måten Utdanningsforbundet kan få flere medlemmer og flere inntekter på.

Det virker ikke på meg som Utdanningsforbundet gjør en god jobb, verken for lærerne, elevene eller samfunnet. De burde lagt til side den tåpelige ressursnormen sin, og heller gått på barikadene for et skikkelig lønnsløft til lærerne.

Spesialskoler for de flinkeste?

Blant elevene på "vår" skole (Tåsen) er det en gutt som ligger svært langt fremme faglig, blant annet i matematikk. Hans far, Trond Heier, har naturlig nok vært engasjert i arbeidet for å tilpasse undervisningen også til faglig sterke barn. Dette skrev han i en mail til meg nylig (gjengitt med tilatelse):

Jeg synes det er veldig bra med det fokuset som Tåsen skole tross alt har på å få til opplegg for de som tar læring raskt. Desto mer frustrerende blir det jo når de selv gir uttrykk for at regelverket er begrensende.

For meg virker det som skolenes største utfordring ligger i at de ikke klarer å lage opplegg som gir et tilstrekkelig høyt tempo i læringen til å tilfredssstille de sterkeste. Det er fint å gi elevene mulighet for å følge undervisning på høyere trinn, men poenget er jo at disse barna stort sett aldri behøver repetisjon. Kunnskapen går rett inn, forstås, og blir der. Hvis de skal stimuleres til kontinuerlig utvikling bør de altså få nytt materiale hver dag.

Ta et eksempel som Magnus Carlsen. Fra han var liten husker han de aller fleste sjakkpartier han har lest. Han spiller dessuten overraskende kreativt, og han kan spille simultansjakk "blindt" mot et tosifret antall motstandere.

Sjakk er interessant og spennende. Likevel - tenk hva en med hans kapasitet kunne fått til med samme engasjement, oppfølging og kunnskap innen matematikk, partikkelfysikk, nanoteknologi, ...
Ja, han er eksepsjonell, men skal vi akseptere at skolene våre ikke er i nærheten av å ha et tilbud som kan tilfredsstille intellektet til slike elever? Alt tyder på at skolene i slike tilfeller blir kunnskapsbegrensende heller enn kunnskapsutviklende.

Er det et lost case å få til dette innenfor eksisterende rammer, slik at det eneste som kan fungere er spesialskoler?

Det er en veldig viktig debatt Trond reiser her. Finnes det håp for de flinkeste i den norske "enhetsskolen"?

Puh, ikke selvmord (Jonah, 14)

Jonah Mowry (14) har heldigvis bestemt seg for ikke å ta selvmord. Det var ingen selvfølge, for han har vurdert alternativet. Han er definitivt villig til å skjære seg selv, for det har han gjort siden 2. klasse. Vi kan alle få et innblikk i hvordan det er å bli mobbet, for Jonah har laget en hjerteskjærende video om hvordan han har det:

Jonah har fått svar. Her er en varmhjertet støtteerklæring fra Jonathan, som kom seg helskinnet gjennom to selvmordsforsøk før han var 12 og som byttet skole fire ganger pga. mobbing:

Nettverdenen flommer over av støtte, og av lignende historier.

Mobbing som går på liv og helse løs skjer også i Norge.  Selv om alle politiske nivåer må ha fokus på dette er det den enkelte skoles innsats som er viktigst. Derfor må alle foreldre, rektorer og lærere være årvåkne og ta opp mobbing om og om igjen. Selv ikke ett eneste tilfelle som disse er til å holde ut.

En dårlig idé blir verre (ressursnorm)

Jeg har tidligere skrevet om hvorfor ressursnormen, som skal lovfeste enda flere lærere i skolen, er en dårlig idé. Den har akkurat blitt verre. Ressursnormen vil nemlig også hindre kommunene i å prioritere skoler med utfordringer, f.eks. i Oslo Øst.

Kristin Halvorsen vil nemlig at ressursnormen skal gjelde på skolenivå. Det vil si at den skal sette krav til hvor mange lærere det skal være på hver enkelt skole, slik at ikke kommunen kan velge å ha færre noen steder og flere på andre. "Bra!", sier kanskje tilhengerne av ressursnormen, "Det er jo akkurat det som er poenget, at vi ikke kan stole på kommunene!".

I Oslo har kommunen bevisst hatt flere lærere på Oslo øst og færre i vest. En del skoler med store utfordringer, f.eks. i form av språklig og kulturelt mangfold, har dermed lyktes godt og skårer høyt på nasjonale prøver. Dette vil altså Kristin Halvorsens hjertebarn sette en stopper for. Det finnes ikke penger til å sette flere lærere på Oslo vest, uten å kutte i øst.

Dette eksempelet illustrerer en grunnleggende brist i logikken bak ressursnormen. Det er nemlig ikke slik at vi trenger staten til å diktere hvordan kommunepolitikerne skal prioritere sine ressurser. Rigide regler som ser smarte ut på et skrivebord i et departement er ofte skivebom i virkelighetens verden. Det er derfor vi har lokaldemokrati til lokale saker.

Flinke elever fratatt alle rettigheter

I Utdanningsdirektoratets veileder til spesialundervisning står følgende sjokkerende avsnitt (s. 30):

Retten til spesialundervisning omfatter ikke elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, og som derfor ikke får tilfredsstillende utbytte av opplæringen. Spesialundervisning må ses i sammenheng med prinsippet om likeverd og skal sikre at også elever som for eksempel lærer senere enn gjennomsnittet, får et forsvarlig utbytte av opplæringen. Særlig evnerike elever har allerede utbytte av opplæringen. For elever som lærer raskere eller mer enn gjennomsnittet, vil prinsippet om tilpasset opplæring, jf. opplæringsloven § 1-3 gjelde. Søknader om spesialundervisning fra elever som fordi de er særlig evnerike og derfor ikke får et tilfredsstillende utbytte av opplæringen, kan ikke innvilges.

Hvilket grunnlag har Utdanningsdirektoratet for å slå fast at utbyttet fra opplæringen er "forsvarlig" og "tilfredsstillende" for alle elever som lærer raskt? Det er tvert imot mye som tyder på at skolen grovt svikter de flinkeste.

Mange hevder som Udir, at det ikke er så viktig med de evnerike barna "for dem går det jo uansett bra med". Det er imidlertid mange vonde historier fra evnerike personer som føler seg sviktet av det norske skolesystemet. I følge psykolog Cosmovici Idsøe ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger: "Uten tilpasset og utfordrende undervisning kan de i verste fall falle utenfor samfunnet, på linje med barn i andre enden av skalaen som mislykkes i skolen.".

Udir henviser de evnerike barna til "tilpasset opplæring". Om denne sier utdanningsdirektoratet selv at den er et uklart begrep som er "politisk - og ikkje fagleg - skapt", at opplæringen ute i skolene "slett ikke er så tilpassa" og at praksis i norske klasserom "har ført til at elevar blir underytarar". Skolens tilpassede opplæring har mer enn nok med å tilpasse til det brede spennet blant elever flest - den har ikke sjangs i havet til å favne dem som er veldig spesielle.

Med et pennestrøk innfører altså Udir en praksis som river bena under hele fundamentet til den såkalte enhetsskolen, nemlig at vi kan kjøre de fleste gjennom den samme kverna, fordi spesialundervisningen fanger opp dem med særskilte behov. Det kunne vært interessant å få denne tolkningen av opplæringsloven prøvd for en domstol. Men hvem skal stå på foreldrenes side for å ta opp denne kampen?

Skolen bør stimulere til verdier og refleksjon

Barn og unge behøver å stimuleres til å reflektere over livets store spørsmål - spørsmålene om mening og etikk. Dette er viktig for at de skal kunne oppleve gode, meningsfylte liv, og fordi vi alle trenger medmennesker med integritet og indre styrke.

Bokstaven "L" i RLE står for livssyn, men faget har i Kunnskapsløftet blitt et rent kunnskapsfag. Kompetansemålene fokuserer på at elevene skal kunne gjengi fakta og idéer fra de forskjellige religioner og livssyn. Som sådan er RLE ikke et refleksjonsfag som i særlig grad er egnet til å stimulere elevene til å etablere et livssyn og et verdigrunnlag.

Livssynet er kompasset som viser hvor vi skal gå. De andre fagene er treningen som skal sette oss i stand til å gå dit. Det er ikke noen vits i å sette full fart fremover, hvis kursen er tilfeldig.

Første gangen Lila prøvde å dø

I sin kronikk i Aftenposten i dag siterer Marit Lajord første setningen i novellen "Det Regner Inn" av Ingvild H. Rishøi: "Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse.".

Det er en viktig kronikk som minner om hvor viktig det er med velfungerende psykisk helsevern for skoleelever, ikke minst på ungdomstrinnet. Vi minnes om at 15-20% av barn og unge i Norge sliter med et eller annet psykisk problem som går utover skolegangen. Da snakker vi om over 100.000 unge mennesker. Hvor mange av dem ønsker å dø - i dag?

Marit Lajord understreker hvor viktig det er at disse elevene ikke blir kasteballer, og verdien av lavterskeltilbud.  Hun oppfordrer også til større åpenhet rundt psykiske problemer.

Jeg tror Lajord har rett i at kravene om å være "flink, pen og populær" er en viktig del av problemet. Som pappa til en 8-åring og en 7-åring tenker jeg mye på hvordan jeg kan forberede dem på den fasen. Jeg ønsker å gi dem en oppfatning av egenverdi som ikke er forankret i andres evalueringer.

Det er et tankekors at vårt samfunnet påfører mange unge mennesker slike lidelser.  Jeg føler at det utfordrer mange av mine holdninger til f.eks. prestasjonsmål for skoleelever og liberal mediepolitikk. Hele poenget med skolegangen er vel å bidra til elevenes livlykke?

Gates har brukt 30 milliarder på skole (intervju)

The Wall Street Journal har intervjuet Bill Gates om hans synspunkter på skole, etter at han har brukt 10 år og 30 milliarder kroner på å prøve å få til forbedringer.

Noen av Gates' punkter fra intervjuet:

• Innsatsen Gates Foundation gjorde for å øke antallet små skoler gav ikke den type resultater de ønsket
• Selv 30 milliarder kroner over 10 år er en dråpe i havet, når hele systemet koster ca 3.600 milliarder hvert år
• Sammenlignet med hva som brukes på forskning på legemidler er forskningsinnsatsen innen utdanning minimal. En del av forklaringen er at ingen ser det som sin oppgave å finansiere slik forskning.
• Gates Foundation finansierer for tiden et forskningsprosjekt til 2 milliarder kroner, hvis mål er å måle vitenskapelig hva det er som gjør noen lærere så mye bedre enn andre. [Har omtalt dette tidligere her på bloggen, i denne artikkelen om måling av lærerprestasjoner].
• Om lærerorganisasjonenes rolle: "Teachers unions can be counted on "to stick up for the status quo," he says, but he believes they can be nudged in the right direction. "It's kind of scary for them because what we're saying is that some of these people shouldn't be teachers. So, does the club stand for sticking up for its least capable member or does it stand for excellence in education? We'll, it kind of stands for both."

Til slutt gir Gates utrykk for at realiteter bør være viktigere enn ideologi.  Han påpeker at "school vouchers" (dvs. fritt skolevalg mellom offentlige og private tilbydere) ville være veldig bra dersom det ble implementert i områder der det var bred oppslutning. Imidlertid har negative holdninger til ordningen bred utbredelse, og derfor mener han at det ikke er veien å gå. Dette kan være en nyttig påminnelse til alle oss som er lidenskapelig opptatt av skolepolitikk - er kanskje noen av våre holdninger basert mer på ideologi enn på den pragmatiske virkeligheten?

Et godt bidrag fra Høyre

Førstinntrykk: Høyres nye utspill om den norske skolen er meget bra.

Først det negative:

• Partiet ser ut til å ha gitt opp å la de tusen spirer gro i form av friskoler, ihvertfall i denne omgang
• Selv om rapporten er ment som en "visjon" kunne de konkrete tiltakene vært utdypet mer
• Det er uklart i rapporten hvordan lønnsøkning til lærerne skal finansieres - Høyre sier at det ikke vil komme mer penger (utover det at de "alltid gir mer til skolen enn Regjeringen")

Men rapporten leverer på noen av mine største kjepphester her på bloggen:

• Høyre sier rett ut at lærerne er viktigst, og at de må få bedre lønn, status og karriere i klasserommet
• Rapporten flørter med tanker på å både fjerne byråkratiet med "enkeltvedtak" for å få spesielundervisning og oppløse PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste)

Rapporten i seg selv er en meget god analyse av den norske skolen, med en overraskende grundig, faktabasert og nesten akademisk tilnærming. Hovedpoengene er derimot oppsummert på en tabloid måte som 5 "visjoner for 2030":

1. Lærere rekrutteres blant de 25 % beste elevene fra videregående skole.
2. Læreryrket er blant de mest populære fremtidsønsker for 15-åringer.
3. Lærere kan gjøre karriere i klasserommet og bli spesialister med økt ansvar og lønn.
4. Læreryrket har høy status i det norske samfunnet.
5. Elever er ikke lenger avhengig av flaks for å få god undervisning.

Sammen med f.eks. Udir sitt Utdanningsspeilet blir denne rapporten en del av kjernepensum for dem som vil diskutere norsk skolepoltiikk basert på fakta og ikke synsing.

EDIT: Utdanningsforbundet prøver tilsynelatende å tie i hjel Høyres utspill om bedre lønn og status til lærerne. Hvorfor?

Skuffende resultater i digital lesing

Vi hadde vel håpet at akkurat på digital lesing skulle norske elever ligge foran. De nordiske forbrukerne er tross alt kjent for å være foran både USA og resten av Europa når det gjelder å ta i bruk ny teknologi.

Sånn gikk det ikke. Vi ligger midt på treet på PISA-resultatene som kom i dag. Mon tro om ikke mye av forklaringen ligger i denne uttalelsen fra statssekretær Lisbeth Rugtvedt: "Vi har kanskje hatt litt for stor tro på at teknologien i seg selv skal gi læring".

Dette stemmer bra med den norske virkeligheten. Digital satsing har blitt målt i antall elever pr. PC. Kommunene innfører håpløst rigide, dårlig designede og meningsløst dyre systemer som "Fronter" (Oslo-skolen). Lærerne overlates til seg selv med tanke på å lære digitale ferdigheter (selv om det har dukket opp noen gode ressurser for dem som leter, f.eks. Del & Bruk-netteverket).

Utdanningsetaten i Oslo har de siste 6 årene brukt 274 millioner på "kompetansebygging og infrastruktur" for IKT. Etter å ha lest den siste rapporten fra prosjektet, er jeg ikke overbevist om at kommunen får maksimalt igjen for pengene sine. Jeg ville droppet dyre system-investeringer, og heller investert pengene i direkte kursing for lærerne. Gjerne i form av et fond, slik at lærerne selv kunne velge hva de synes de har bruk for og hvem som er den beste tilbyderen.

Rødgrønt humbug om smarte elever

Regjeringens talskvinner har vært ute i Aftenposten i dag og tatt selvkritikk for tilretteleggingen for smarte elever etter gårsdagens fokus på saken.

Det hjelper likevel fint lite, så lenge de konkluderer med at "det viktigste grepet man kan ta, er å gi systematisk tilpasset opplæring til alle elever" og "bedre tilrettelagt undervisning for alle elever er en bedre vei å gå enn å gjøre enkeltvedtak om spesialundervisning til spesielt intelligente barn". Det er jo akkurat dette som har vært strategien hele tiden!

Når vi har et prinsipp om at alle elever skal gå i de samme klassene uansett modenhet og ferdigheter, så er enkeltvedtak sikkerhetsventilen som skal redde de elevene som er for langt unna snittet. Dersom denne tryggheten fortsatt kun skal tilbys de svake elevene, så er de mest lærenemme fortsatt like dårlig stilt. Det hjelper ikke å ta selvkritikk, hvis man uansett fastholder den tidligere politikken.

Skolen svikter de smarteste barna

Dersom et barn ikke kan få sine læringsbehov dekket i vanlig klasse, skal det få et spesialtilbud. Aftenposten skriver i dag at slike "enkeltvedtak" omtrent aldri gjøres for de smarteste barna, og om hvordan en ny bok dokumenterer hvor galt det kan gå.

I jakten på "sosial utjevning" og "løfte de svake" svikter skolen en stor gruppe barn på systematisk vis. På den skolen der jeg har mine barn har rektor fått nei på "enkeltvedtak" og rett og slett konkludert med at problematikken "ikke står på dagsorden" i skolesystemet. Jeg husker selv tilbake på min egen skolegang, der jeg ble satt bakerst i klasserommet og bedt om å lese krimbøker under pulten, så jeg ikke skulle forstyrre de andre elevene.

Skolen er tydeligvis fortsatt lagt opp slik at de flinke får klare seg selv (eller ikke). Ikke bare er dette grusomt for barna det gjelder, men det er også veldig synd for Norge dersom vi går glipp av talenter som kunne hatt stor betydning for norsk samfunnsliv, forskning, kultur, næringsliv og utdanning når oljen snart tar slutt.

Lærerne: Økt lønn? Nei takk!

77% av skolebudsjettet går til lærerlønninger. Det betyr både økte lærerlønninger og økt antall lærere kun kan komme gjennom økninger i totalbudsjettet for skolen.

Store budsjettøkninger kommer ikke. Norge har allerede blant verdens høyeste skolekostnader pr. elev, og velferdstjenestene i Norge vil komme under økt press i årene som kommer.

Hvis vi øker antallet lærere, blir det ikke noe skikkelig løft i lærerlønningene.

Jeg skjønner ikke at lærerne finner seg i at fagforeningen deres jobber aktivt for å holde lønna deres nede med utspill som dette og dette og dette.


PS: Se denne lille bakgrunnshistorien om hvorfor vi alle bør foretrekke lærerlønninger over lærertetthet.